Hvorfor jeg skriver? Jeg er så heldig og privilegert at jeg kan kalle meg forfatter og skriver på heltid. Å skrive er levebrødet mitt, og jeg håper det vil være slik til alderdommen tar meg.

Men slik har det ikke alltid vært. Fra jeg lærte meg å skrive, var en av mine fremtidsdrømmer å bli forfatter. På den tiden hadde vi minnebøker (nå er det Facebook), og en bok het Mine klassekamerater. Der skulle vi skrive hvem som var den beste læreren, beste fag og hva vi ville bli når vi ble store. Og i min gamle bok står det faktisk at jeg ville bli forfatter. Tenk om jeg allerede den gangen hadde visst at jeg skulle bli det? At jeg i dag har skrevet nitten bøker av Novemberbarn, og nå har begynt på en helt ny serie som jeg storgleder meg til å presentere for alle dere lesere!

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg brukte skrivingen som terapi under oppveksten. Jeg var til tider et ensomt barn med altfor mange tanker og drømmer. Jeg følte at jeg var annerledes og ikke passet inn i det A4-mønstret som det krevdes av meg. Og på en måte er det slik fremdeles. Jeg er nok en Ferdinand som trives best under korkeika og lukte på blomster.

Det som først og fremst inspirerte meg til å skrive Novemberbarn, var en kirkegård og min farfar, som dessverre ikke finnes blant oss lenger. Han hadde noen av de samme evnene som Adam, en av hovedpersonene i Novemberbarn. Jeg elsker å gå rundt på kirkegårder og det inspirerer meg voldsomt. Spesielt veldig gamle kirkegårder der gravene er gamle og hvor jeg kan finne mange underlige inskripsjoner. Man kan jo gå og lure på alle menneskeskjebnene, og la fantasien leke med ideer til bøkene mine. Her har jeg funnet mye, i og med at det er mye overtro og skrømt i Novemberbarn. Det er spesielt én grav som gjorde et voldsomt inntrykk på meg, og som jeg ikke glemmer. En grav fra 1800-tallet, hvor det står tre jentenavn under hverandre. Navnene er helt like, Elisabeth, men fødsels- og dødsdatoene er forskjellige, med bare ett og to års mellomrom. Her var det altså født tre jenter, som alle døde som spedbarn. Tankene går til foreldrene. Hvor etterlengtet var ikke disse barna? En datter de absolutt ville skulle hete Elisabeth. Men ingen av dem fikk leve opp. Da blør et morshjerte, jeg som har fire døtre.

På et seminar på forlaget der vi forfattere var samlet, fikk vi spørsmål om hva som inspirerte oss til å skrive og hva vi gjorde for å få mer inspirasjon. Da buste jeg ut med at jeg pleide å hugge ved, og da må jeg jo stå for det. Man får masse inspirasjon til å gjøre noe helt annet og klarne tankene på en helt annen måte. Så vedhugging er bra. Øks og huggestabbe bruker jeg også for å få ut unødvendig sinne og sorg.

På sommeren har jeg en laftet hytte i hagen som jeg skriver i, men nå som det begynner å bli kaldt, har jeg trukket innomhus. Jeg skriver alt for hånd først, før jeg skriver det inn på pc. Da har jeg muligheten til å ta med meg skriveblokk og lommen full av kulepenner rundt omkring. Der jeg bodde før, i skogen, hadde jeg en egen leirplass ikke langt fra huset, hvor jeg ofte tente bål og kokte kaffe. Og så satt jeg og skrev. Jeg har ikke noe eget kontor å vise frem, men sitter ellers i godstolen i stua, gjerne med en malende katt ved siden av meg. Jeg må ha det helt stille når jeg skriver, men lyden av en katt som maler virker svært beroligende på meg.

 Jeg har alltid sagt at hvis jeg skulle være så heldig å dø på en verdig måte, så vil jeg dø i en gyngestol med ansiktet vendt mot vårsolen og med en malende katt på fanget. Men først skal jeg skrive en masse bøker for dere lesere.

 En varm klem fra Yvonne Fjeld