Jeg er så heldig å være inngiftet i en marokkansk familie, så når jeg ikke er redaktør og bruker dagene til møter med forfattere, kontakt med illustratører og designere eller sitter fordypet i et manus fra slutten av 1800- eller begynnelsen av 1900-tallet, reiser jeg til Marokko. Også her deltar jeg i livets mange begivenheter, og bryllupene er et av høydepunktene. Jeg simpelthen elsker å pynte meg i fargerike, håndsydde kaftaner i silke og føler meg som en del av 1001 natt når jeg vandrer over de teppebelagte gulvene, lytter til musikken eller sitter og beundrer alle de vakre kvinnene som danser og synger for å feire brudeparet. Og så bruden da, for et syn, hun kan ha inntil ti forskjellige kaftaner i løpet av festen! Men aller finest er hun når hun tar på seg den tradisjonelle drakten, som for vår familie er den berberne bruker.

I likhet med de norske bondebryllupene blir brudeparet feiret over flere dager. Feiringen starter ofte med en hennafest for bruden, hennes venninner og begge familienes nærmeste kvinner. Det er en tradisjon at hender og føtter dekoreres med henna i stiliserte mønstre. Også her danses, synges og spises det. Så er det tid for den store festen, som kan være én dag for brudens slekt og venner og én dag for brudgommens slekt og venner. Eller, hvis de finner et stort nok lokale, én fest for alle. Antall gjester varierer, og det er vanskelig å vite hvor mange som kommer da invitasjonen formidles muntlig og det er opp til den enkelte familie (husstand) å bestemme hvor mange som kommer derfra. I mitt bryllup var det rundt femti gjester, og det var som en tante bemerket: «en liten fest». Som oftest er det fra hundre gjester og oppover, og alderen er fra baby til pensjonist. Marokkanerne er kjent for sin gjestfrihet når det er fest.

Gjestene ønskes velkommen med et glass melk og dadler. Det vanligste er å servere to hovedretter: først helstekt kylling, deretter tagine med storfekjøtt, dadler og svisker. Skal det være ekstra fint, serveres meshoui (lam stekt i meshouiovn) eller bastilla (en av Marokkos mest eksklusive middagsretter). Desserten er alltid frukt. Men det hender også vi får brrkoks (en av mine favoritter) eller søt coucous. Måltidet avsluttes med te og småkaker. Noen ganger dukker det også opp en bryllupskake, slik vi nordmenn kjenner den, men innen det skjer, har som regel jeg forlatt festen, som kan vare til i femtiden om morgenen.

Hvor storslått festen er og hvor den arrangeres kommer selvfølgelig an på hvor god råd familiene har. Noen leier et telt som settes opp utenfor huset til en av brudeparets foreldre, andre leier lokaler som er tilrettelagt for bryllupsfester og noen har festen i eget hus. Det mest fantastiske stedet jeg har vært var da fetter Ibrahim giftet seg, og festen for hans familie ble holdt i hans bestefars palass. Det var som å vandre inn i et arabisk eventyr og jeg kjente meg godt igjen i beskrivelsene fra Fatima Mernissis bok, Drømmer om frihet, fra min oppvekst i harem.

Musikken er viktig, og her kan det gjerne være to–tre forskjellige orkestre. Siden vår familie er berbere, blir det alltid spilt berbermusikk, men det spilles også arabisk musikk fra Marokko, Algerie, Egypt. Og skulle den andre familien ha sine røtter fra Sahara eller andre steder i landet, trekkes også musikk, dans og tradisjoner derfra inn.

Og helt til slutt: Marokkanske bryllup er for og med kvinner! Brudgommen er som regel den eneste mannen i festlokalet, foruten musikerne og servitørene.

Alle bildene i innlegget er tatt av Berit Haugo Afourir.