Nordmenn er et skiglad folkeferd. Når det kommer til langrenn, er nordmenn faktisk klin gærne, sier Øystein ”Pølsa” Pettersen, som sikret seg OL-gull i lagsprinten i Vancouver sammen med Petter Northug.
Øystein ”Pølsa” Pettersen har også sikret seg den siste plassen i langrennstroppen til VM i Holmenkollen, som starter om få dager. I mer enn hundre år har skikonkurranser i Holmenkollen trukket tusenvis av tilskuere og arrangørene forventer minst 300.000 tusen forventningsfulle tilskuere under VM i år. 650 kvinner og menn fra over 53 nasjoner skal kjempe om gull, heder og ære.
Skisport er morsomt. Store sportsarrangementer prøver jeg alltid å få med meg, men det blir dårlig med tv-titting på dagtid. Å være fysisk til stede på sportsarenaen kan jeg bare glemme, selv om Holmenkollen bare er en halvtimes kjøretur unna. Bøkene om Odelsjenta gjør seg ikke sjøl, nemlig.
Toppidrettsutøvere må forsake mye. Bare jerndisiplin og hardt arbeid skaper gode idrettsutøvere. Jeg tenker at det å være serieforfatter er bittelitt på samme måte. Uten hard disiplin og hardt arbeid hadde ikke en eneste bok kommet fra denne forfatters hånd. Dessuten er det like spennende hver gang man er i mål med en bok og den skal ut til et ventende publikum. Holder den til gull, sølv eller bronse?
Serieforfattere får ikke så mye heder og ære, vi blir ikke nominert til store litterære priser og får ikke lov til å være medlem i Forfatterforeningen, men vi skaper leseglede hos de mange (og det er mange!) som liker serieromaner, slik idretten skaper glede hos de mange som liker sport.
Jeg lurte fælt på hva jeg skulle skrive da jeg ble spurt om å skrive et innlegg til bloggen om nettopp VM. Jeg er ingen sportsfanatiker, selv om jeg syns det er morsomt å se skirenn. Langrenn og skiskyting er det jeg liker best å se på når det gjelder vintersport. Jeg kom til å tenke på en historie fra da jeg var barn.
Da jeg var liten gikk jeg mye på ski. Jeg vokste opp på landsbygda på 60- og 70-tallet med naturen og fjellet rett utenfor stuedøra. Det var ikke så mye annet å finne på om vinteren enn å gå på ski. Mange drømte nok om å bli en stor idrettsstjerne. Jeg var innom drømmen jeg også. Vi hadde tv, men det var ikke sendinger på dagtid, og vi hadde bare en kanal, nemlig NRK. Datamaskin og internett hadde vi heller ikke den gang. Så fort snøen kom, ble ski og beksømstøvler tatt frem. Rett ved siden av mine foreldres hus var det et digert jorde med en liten bakke. Der pleide vi å lage skihopp. Det ble mye knall og fall, men det brydde vi oss ikke om. Vi hadde mye moro i den bakken gjennom vinteren. Det hendte også at jeg fikk være med min far på skiturer i fjellet, og disse turene er noen av mine fineste barndomsminner.
På skolen ble det arrangert skirenn. Jeg husker spesielt ett skirenn. Hvilken klasse jeg gikk i husker jeg ikke, tror det var femte eller sjette klasse. Jeg stilte i alle fall til start, stolt og spent over at jeg skulle få lov til å vise hva jeg dugde til. Det gikk bra til å begynne med, jeg gikk så fort jeg kunne, og ergret meg stort når noen tok meg igjen, ropte ”løype” og gled forbi. Jeg bet sinnet i meg, og økte farten. Halvveis i løypa skjedde det jeg fryktet mest av alt. Den ene skibindingen røk! Jeg gråt av skuffelse! Jeg hadde hatt et lite håp om at jeg i alle fall skulle klare bronse, men der røk den sjansen. Så da sto jeg der, sint og gråtende og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne jo ikke bli der. Ikke kunne jeg ta av meg den andre skien og gå heller. Jeg kunne ikke ødelegge skisporet, julingen jeg da ville få turte jeg ikke tenke på engang.
Å vasse i den dype snøen utenom sporet gikk heller ikke. Så jeg satte foten ned på skia igjen, og stavret meg av gårde. Det gikk forferdelig langsomt, og den ene etter den andre for forbi, uten å vise meg noen form for medlidenhet. Noen hånlo og ristet på hodet, jeg bøyde hodet i skam. Jeg var sint på meg selv også, fordi jeg ikke hadde sjekket skiene grundig nok.
Jeg kom i mål, lenge etter de andre, jeg hørte latteren før jeg dukket opp på målstreken. Jeg kan ennå kjenne skammen jeg følte! Ikke engang Oddvar Brå hadde det så fælt da han brakk staven. Det er jeg sikker på. Derfor måtte jeg finne på noe for ikke å miste ansikt helt. Latteren stilnet da jeg elegant seilte over målstreken på en ski, mens jeg lot den ødelagte skien gli av gårde av seg selv foran.
Ved premieutdelingen var jeg temmelig sur. Så ropte læreren meg opp tilslutt. Jeg fikk en trøstepremie fordi jeg hadde gått halve løpet på en ski. Men hva slags premie det var…det har jeg merkelig nok glemt!
Har du et ski- eller VM-minne du vil dele på bloggen? Bruk kommentarfeltet under!
Foto: Gisle Skeie / Creative Commons