Jeg må innrømme at jeg følte en viss andakt da jeg for første gang sto ved restene av Olavsbrønnen midt i Oslo. Det var like etter at Sagaen om Sunniva ble lansert, og tidligere hadde jeg bare måttet nøye meg med å se på gamle kart og rekonstruksjoner basert på arkeologiske utgravninger.

Det var altså her Store-Jon pleide å hente vann! Jeg husker at jeg ble stående lenge, men til slutt la jeg Miklagard bak meg, området der skomakerkvarteret lå på trettenhundretallet. En garvekum skal visstnok også være bevart, men den får jeg lete etter neste gang jeg er på norgesbesøk.

Jeg kastet et siste blikk på Bispegården og ruslet gateløpet nedover, kriblende bevisst på at det gamle plankestretet lå et sted innunder asfalten. Øyeblikket etter skimtet jeg ruinene av Kongsgården, og fikk enda et støkk – det var som om en spennende tidsreise nettopp var blitt meg til del. Her holdt storfolket overdådige gilder i ”min” tid.  Sunniva har deltatt i et av dem, selv om dere lesere ennå ikke vet det … Og der var Clemenskirkens grunnmur! Jeg så for meg de fattigslige gårdene i Midtstuene mens jeg gikk, og før jeg visste ordet av det, sto jeg nede på Øraneset. Med en fot på Mariakirkens gamle steinmur skuet jeg utover Bjørvika. Til og med vannspeilet er hevet til datidens nivå i Oslos middelalderpark. Det var der, alt sammen, nøyaktig slik jeg hadde sett det for meg.

Hjertet mitt hamret av glede og en dyp tilfredsstillelse. Så kunne den ha utspilt seg i virkeligheten, Sunnivas saga. Her manglet bare menneskene, men de levde inni meg, og akkurat nå syntes de klarere enn noen sinne. Nå hadde jeg kjent avstanden fra Miklagard til Øraneset i mine egne føtter, gått den samme leia som Sunniva, Anders og de andre, sett den samme utsikten.

En seilbåt dukket opp i horisonten der skipet med Anders engang forsvant, med kurs sydover. Et øyeblikk lot jeg tankene følge det på ferden, tilbake til mitt andre hjemland: Spania. Der har jeg aktivt levd i seriens bihistorie, utforsket steinlandskapet hvor Anders gikk seg bort i de underjordiske hulene. Jeg har mang en gang latt meg fortrylle av de vakre hulemaleriene han oppdaget inne i de naturlige labyrintene. Rett i nærheten ligger den vesle puebloen Albarracin.

Der slynger brosteinsgatene seg like trange og mørke som den gang Andres satt fanget i et av de eldgamle steinhusene. Og mens Carmen, svanger med barnet hans, satt i skyggen og spiste lammelår med en duft av fersk rosmarin, gjorde jeg det samme, med nyspisset blyant. Nedenfor skimtet jeg en gjetergutt, som meget godt kunne ha vært Paco. Han tuslet etter en flokk beitende sauer, mens han lette etter ly for den stekende solen. Sigøynernes flamencodans i Sacromontes huler har jeg også fått oppleve i virkeligheten, og valgte derfor å knytte den til Carmens skjebne.

Å skrive Sagaen om Sunniva har vært en reise i norsk historie i følge med menneskeskjebner som jeg har forsøkt å legge tettest mulig opp til det realistiske. Underveis har jeg fått mye hjelp og mange nye venner; lokalhistorikere, forskere, eksperter på urter og overtro, bygdefolk med kunnskaper om gammeldags gårdsdrift og husflid. En nonne i et dansk kloster hjalp meg med detaljene da jeg skrev om søster Hildegunn, og barnebarnet til en spansk tyrefekter forklarte opphavet til okseløpene og –kampene. Opprinnelig var det en manndomsprøve å slakte tyrer som hadde gått lenge på beitet og blitt folkesky og ville. Ifølge loven måtte nemlig alle dyr bringes levende inn i byene for at kjøttet kunne selges. I dag er det heldigvis en økende motstand mot tyrefekting i Spania. Allikevel har det vært spennende å se denne skikken i et historisk perspektiv.

Det har snart gått fem år siden jeg skrev de første linjene på Sagaen om Sunniva. Nå er straks bok atten ferdig, og det er bare én ting som gjenstår før jeg har hjerte til å gi slipp på Sunniva og hennes verden: et nytt besøk i Sørkedalen. Det var der historien begynte å spire, der jeg lot pesten slå til så uforberedt. Det var derfra Sunniva og Anders rømte til seters, mens mannedauden forsynte seg grådig av den gjenværende huslyden, og la de fleste gårdene i området øde.

Som Sunniva, lengter jeg tilbake til stedet hvor Elvestad kan ha ligget. Suset fra elva har alltid gitt meg en egen ro, og de dype skogene har lokket både sommer og vinter. Selv om mangt og meget fra middelalderen er bevart, er naturen den mest uforanderlige. Vi mennesker opplever sol og måne som før, stormer og godvær. Blomster og urter som var livsviktige på Sunnivas tid, har vi fremdeles rundt oss, hvis vi tar oss tid til å se etter. Og ingen lyd er vel vakrere enn gjøkens ko-ko dypt inne fra Nordmarka i blå vårkvelder …

Sagaen om Sunniva nr 14 er i salg nå og fram til 2. mai.