Veldig mange kvinner kan kalle seg dobbeltarbeidende, i den forstand at de har full jobb, samtidig som de må skjøtte hus og familie på kveldstid.

Vel – jeg har også både hus og familie, men om jeg kan skryte av at jeg bruker mye tid på å skjøtte dem, er heller tvilsomt. I alle fall hvis man teller antall Frionor-middager og måler mengden av hybelkaniner under sofaen.

Til gjengjeld er jeg dobbeltarbeidende på den måten at jeg faktisk har to jobber. På dagtid er jeg journalist i full stilling i lokalavisa Gjengangeren. På kvelden skriver jeg Legdebarna.

Når jeg forteller folk at jeg er forfatter, får jeg ofte spørsmålet: ”Kan du leve av det?”- gjerne sammen med et lett hevet øyebryn. Folk er skeptiske.

Svaret er ja. Jeg lever veldig godt av å være forfatter, og har en komfortabel årslønn. Det er altså ikke derfor jeg har jobb ved siden av.

Det startet for et par år siden, da jeg var i gang med forarbeidet til Legdebarna. På det tidspunktet tjente jeg selvsagt ikke like godt. Man skal som kjent ikke selge skinn før bjørner er skutt, og av samme grunn kan jeg ikke selge bøker som ennå ikke er skrevet. Jeg trengte en ekstrainntekt, og dristet meg til å ta en telefon til lokalavisa, der jeg nølende foreslo at jeg kanskje kunne skrive ett eller annet for dem.

Jeg tror jeg tenkte meg noe i retning av en spalte. Journalistikk var ikke engang i mine tanker, for slikt kunne jeg ingenting om. Og måtte man ikke være utdannet journalist for å drive med den slags?

Det mente ikke nyhetsredaktøren, som sendte meg ut med kamera og blokk på mine første reportasjer og intervjuer.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg ble journalist. I begynnelsen ble jeg sendt ut på enkeltstående reportasjer når den faste redaksjonen ikke hadde kapasitet til å rekke over alt. Ganske snart ble jeg tilkallingsvikar og fikk arbeidsplass med pult og PC og alt. For meg som hadde tilbrakt 15 år i min ensomme skrivehule, hjemme, var det en eksotisk verden. Med kaffemaskin, lunchrom og ikke minst: Kolleger!

Jeg stortrivdes. Da jeg ble oppfordret til å søke på et vikariat fordi en av de faste journalistene skulle ha barn, trengte jeg ikke å tenke meg om. Og jeg fikk jobben! Selv om jeg ikke er utdannet journalist, og selv om bransjen har skyhøy arbeidsledighet, var det meg de ville ha. Nå fryder jeg meg over varierte dager med vidt forskjellige arbeidsoppgaver, og en rekke møter med folk fra alle lag av samfunnet.

Det rare er at jeg også føler at det inspirerer meg når jeg kommer hjem og skal ta fatt på Legdebarna. Noen kvelder er jeg ganske sliten, men samtidig har jeg så mye overskudd etter å ha jobbet med noe jeg har så mye glede av, at den lille skriveøkta hver kveld blir å betrakte som rekreasjon – samvær med gode venner.

Håper at Karoline, Aksel, Marte og alle de andre også kan være gode venner av dere som leser bøkene.¨

Av Trude Brænne Larssen