Av Sigrid Lunde

Jordmoren nr. 50 er ute i disse dager. Et lite jubileum. Selv sitter jeg akkurat nå med utkastet til den siste boken i serien. Hvis du er en av dem som har fulgt meg hele veien, har vi gjort en lang reise sammen. Men den nærmer seg ubønnhørlig slutten, tror jeg da. 

Jeg vet ikke hva jeg føler. Lettelse? Tomhet? Vemod? En blir litt filosofisk av å sitte foran PC-en, og vite at hvert ord en skriver, blir slukt av noe sånt som en femti-seksti tusen lesere. Vissheten er både nifs og inspirerende.

Hva fikk meg egentlig til å bry meg om jordmoryrket? For ti-elleve år siden fant jeg boka «Hent jordmora!» på nattbordet mitt. Skrevet av Gerd Søraa. Den tente en gnist.

Jeg «skapte» min jordmor lenge, lenge før jeg begynte å skissere første bok. Og da jeg fikk det for meg at jordmoren skulle være selve hovedpersonen, og ikke en bifigur, var det for meg å finne ut mest mulig om dette yrket, hvordan det artet seg for inntil 80 år siden. Mens jeg gjorde den innledende forskningen, opplevde jeg et aldri så lite under. Jeg trasket rundt i Frogner-området i Oslo, og passerte et antikvariat. En bokkasse var satt ut på fortauet – bøker som skulle dumpes til ti kroner stykket.

Den dag i dag vet jeg ikke hva som fikk meg til å åpne en uanselig, alderstegen liten bok – kanskje skjebnen. Ingenting utenpå antydet hva som var inni boka.

Men der sto «Lærebog for Jordemødre, N.W.Damm & Søn’s Forlag. 1894.» Dere aner jo straks hva slags skatt dette var, og jeg var ikke sen med å finne fram lommeboka. Dette, tenkte jeg senere, er læreboken til gamle Gjertrud Gare i Sæterdalen. Hun finleste den nok mange ganger, for dette var så langt obstetrikken – fødselslæren – var kommet på den tiden. Og fine illustrasjoner var det.

Vel, jeg leste også boken omhyggelig, men må selvsagt minne om at den var fullstendig utdatert da Astri var elev ved Kvinneklinikken i Bergen. Hun brukte den mye nyere «Brandts lærebok» – som også begynte å bli alderstegen.

Jordmoryrket endret seg raskt. I Gjertruds yngre år var barselfeberen ennå en stor redsel, og fremdeles i stand til å invalidisere eller å drepe fødekvinnen. I Astris tid forflyttet fødslene seg fra sengen hjemme, og inn i fødestuene. Den store frykten for å dø i barselseng var borte, men det fantes likevel problemer som fylte en jordmor med skrekk. Likevel – i de aller, aller fleste tilfeller gikk det bra, og selv gamle jordmødre som hadde bistått ved tusenvis av fødsler, kunne stolt fortelle at de aldri hadde mistet et barn. Ta for eksempel legendariske Anna Cruickshank, som arbeidet nordpå, og ofte tok imot babyer under de mest hårreisende forhold – ikke ett barn mistet hun! I dag vet vi jo at et helt batteri av hjelpemidler og sakkyndighet står til rådighet for mor og barn, og selv barn som blir født flere måneder for tidlig, kan overleve. Keisersnitt er i dag nærmest rutine, mens det ofte førte til døden i oldemors tid.

Men går vi tilbake enda lenger, var fødsler ganske hasardiøse. For to hundre år siden, da legevitenskapen ikke ante hva bakterier og virus var for noe, kalkulerte enhver mor med at hennes neste barn kunne bli det siste. Barnedødeligheten – og dødeligheten blant fødekvinnene – var stor. Slik var det for både fattig og rik. Mørkets krefter og onde riter fra trollkvinner, kunne kaste ulykke over både mor og barn. Ikke hjalp det stort å være adelig heller. Enhver adelsdame hadde krav på å ha et utall av kvinner til å bistå under fødselen. Vinduer måtte lukkes så ikke «giftig» (det vi kaller frisk) luft sivet inn. Ikke rart at vi leser om tragedier hvor de stakkars mødrene stryker med under første barnefødsel – eller at de får barn etter barn, hvor ingen overlever.

Og i riktig gamle dager var en jordmor bokstavelig talt en jordmor. Før det franske hoff lanserte skikken med at moren fødte liggende i en seng, var den vanlige teknikken å sitte på huk. Jordmoren bisto med å ta imot den nyfødte før den falt til jorden.

Og så en liten personlig detalj, kjære leser: Jeg har flere søsken, og samtlige så dagens lys i moderne fødestuer. Men ikke jeg. Jeg ble født hjemme, oppe på loftet. Jeg kom til verden klokken fire om ettermiddagen. Og det skulle vært ordentlig artig å vite hvem som var jordmor, men av en eller annen grunn falt det meg aldri inn å spørre min mor om det.

Nå har Astri Schulz Helgebakk vært en viktig del av min hverdag i mer enn seks år. Og en liten del av din fritid i mer enn fire år. Det blir vemodig å skilles – og spennende å se om vi treffes igjen ved neste korsvei.

Ha det godt, og ta vare på deg selv!