Av Synnøve Eriksen
Det er to ting som stresser meg. Den ene er å ikke ha et manus å skrive på, det andre er å ikke ha en bok å lese i.
Mitt første møte med litteraturen var Bobsey-barna. Jeg leste til jeg så dobbelt om de to søsken tvillingparene Bert og Nan og Freddy og Flossy, som i bok etter bok avslørte mysterier og i det hele tatt opptrådte så heltemodig at en ganske vanlig norsk syvåring ble stum av beundring.
Neste steg på den litterære stigen var Frøken detektiv, men Nancy Drew ble aldri noen fortrolig venninne av undertegnede. Så oppdaget jeg Ina-bøkene av Annik Saxegaard, og fra da av var jeg solgt. Jeg kan huske forventningene når jeg satt med en ny Ina-bok mellom hendene. Jeg rørte forsiktig det fargerike omslaget og forsøkte å gjette hvilke eventyr min heltinne skulle la meg få ta del i denne gang, før jeg med frydefull glede åpnet boken og begynte å lese.
Noen år senere kom jeg over Wuthering Heights av Emily Brontë, og ble sterkt grepet av historien om Catherine og Heathcliff – og deres kjærlighet som selv ikke døden klarte å knekke. Slik har det fortsatt. Jeg er et lesende menneske og jeg må alltid ha en bok liggende klar. Forventningene til en ulest tekst kan bare måles med den spenningen jeg føler når jeg selv går i gang med å skrive en ny bok.
Straks jeg har et manus ferdigskrevet begynner jeg på et nytt. Det kan hende det går en hel uke uten at jeg har fått ferdig mer enn første kapittel, og knapt nok det, men jeg må være i gang. Manuset til en ny bok ligger der foran meg, ord og setninger skal ta form, mine heltinner skal oppleve spenning, gleder og sorger – men de er avhengige av meg. Hvis ikke jeg skriver videre på historien deres vil de ikke ha noe liv, og jeg vil heller ikke ha en bok å tilby leserne.
Som elleveåring var jeg redaktør for mitt eget ukeblad. Jeg innehadde også de andre stillingene, jeg var både journalist og illustratør. Ukebladet var håndlaget og kom i et svært begrenset opplag, men hadde både kakeoppskrifter, musikknyheter, reportasjer og intervjuer, samt novelle og føljetong. Etter hvert ble det mindre av alt det andre stoffet og stadig mer av føljetongen – en historie om en ung foreldreløs kvinne som bodde hos en ondskapsfull og slem tante. Etter å ha lidd mye vondt fikk hun en dag et brev fra en hittil ukjent tante. Denne tanten var like snill som den andre hadde vært slem, i tillegg var hun rik og bodde i Italia. Dermed bar det av gårde med den hardt prøvede unge damen, og vel fremme fant hun både kjærlighet og sjelefred.
Jeg kan ikke huske om jeg noen gang ble helt ferdig med føljetongen, men den var mitt første spede forsøk på å skape min egen skrevne verden. Senere har det blitt mange andre historier og jeg har også vært så privilegert at jeg har fått lov til å dele dem med andre. Snart skal en helt ny bok, den aller første i min nye serie Østenfor sol, ut til leserne. Mitt håp er at jeg kan klare å skape de samme forventningene og den samme gleden som jeg selv har hatt i skriveprosessen. God lesning!