Forfatteren er i Oslo for å legge videre planer for “Jordmoren”, en av de lengste seriene som noen gang har blitt utgitt i Norge. Sigrid Lunde er strålende opplagt denne dagen, snart venter en bedre middag på restaurant med forlagssjefen og redaktøren for serien. Dette er folk som har arbeidet tett med Sigrid Lunde i mange år, og forfatteren er både ivrig og inspirert etter et møte der hun har fått snakke vel og lenge om de nye ideene hun har til serien. 

Du har snart skrevet Norges aller lengste romanserie. Hvordan føles det?

SL: Jo, veldig bra … takk skal du ha! Men det var ikke noe mål å skrive den lengste, på ingen måte. Jeg har vel uttalt at jeg først så for meg 24 titler, men så ble det bare flere og flere. Men selvsagt, allerede i fjor visste jeg at jeg ville sitte med en slags rekord. For meg er den bare et bevis på at jeg har klart det jeg ville: Å treffe leserne hjemme.

Hvor lang tid tar det å skrive en bok i en serie?

SL: Jeg vet ikke hvor lang tid andre bruker, det varierer sikkert. Men jeg har jo skrevet ganske mange etterhvert, og har fått en fast rutine. En bok tar i snitt fem og en halv uke for meg. Jeg bruker tre uker på å kladde boka. De siste to og en halv ukene går med på å gjennomlese, rette opp, stramme inn, både to og tre ganger.

Men det er da utrolig kjapt, er det ikke det?

SL: Det er et hardt arbeid, og det kan sikkert skremme mange fra å forsøke. Men de glemmer at man kan bruke lenger tid til å begynne med. Forfattere med lang fartstid har den fordelen at de ikke begynner med helt blanke ark. De har en veldig overbygning med skriveerfaring, livserfaring – og, ikke minst, arbeidsdisiplin.

Hvordan ser din arbeidsdag ut, da?

SL: Jeg sitter gjerne bak PC-en fra klokken åtte-halv ni. Ofte kan jeg sitte og glane ut i luften, eller lese igjennom gårsdagens materiale, og noen ganger spiller jeg freecell eller sjakk før jeg kommer i gang – det kan godt gå både en og to timer før det første ordet dukker opp på skjermen. Men jeg gir meg nesten aldri før jeg har kladdet 12-13 sider. Det kan ta fire-fem timer når jeg er mentalt godt forberedt, eller mye lenger på en dårlig dag. Men jeg er sta som et esel. Det skal virkelig tyngende grunner til før jeg hopper av etter ufullført løp.

Og når du er ferdig, da er alle ord veid og funnet verdige, og boken kan bare trykkes av forlaget?

SL: Selvsagt, he he … Nei da. Jeg bruker som sagt tre uker på å kladde. Da bryr jeg meg lite om ortografi, fin setningsoppbygging, og alt det der. Det viktigste er å få storyen inn på disken. Så venter jeg en god stund, før jeg går igjennom boka på ny. Det tar tre til fem dager. Da er jeg mer pirkete, og jeg tør å sende resultatet til redaktør og konsulenter. Jeg har både to og tre konsulenter. Selvsagt sitter jeg ikke og tvinner tomler mens manuskriptet er ute til gjennomsyn – jeg kladder bare videre. Men så leser jeg kommentarer, lytter til gode råd, og skriver for tredje gang. Som regel, men ikke alltid, er vi alle fornøyd da. Men det hender jeg tar enda en runde.

Rimer dette? Du bruker i snitt fem og en halv uke på hver bok. Hvordan kan de da utkomme månedlig, eller hver femte uke – over en periode på seks år?

SL: Jeg skrev i nesten to år før første bok utkom. Jeg hadde en buffer på nesten 16 bøker. Jeg gjorde store øyne da jeg leste på bloggen at noen forfattere ligger bare to bøker foran utgivelse. Kan det være mulig?

Og nå som du kommer til å sette en norsk rekord, så ligger vel veien inn til Forfatterforeningen vidåpen?

SL: Nei, jeg tror ikke det. Og hva har jeg der å gjøre egentlig? Jeg har den største respekt for foreningen og de retningslinjer den fører. En serieforfatter har like lite å hente ut av Forfatterforeningen som en dekorasjonsmaler har å hente ut av en forening for kunstmalere.

Men du, Sigrid Lunde … Det er jo ikke ditt egentlige navn. Hvorfor bestemte du deg for å utgi “Jordmoren” under et psevdonym?

SL: Vel, jeg synes så visst ikke det er flaut å skrive serieromaner, hvis noen skulle tro det. Det føles bare komfortabelt. Jeg har skrevet mye før: Bøker, artikler, noveller. Romanene er helt forskjellig fra «Jordmoren» – både i innhold og skrivemåte. Å gå ut med navnet mitt ville gi mange lesere et feil inntrykk av hva de fikk.

Betyr det at du vil “blåse” psevdonymet ditt ved neste korsvei?

SL: Jeg vet ikke om jeg ser noen grunn til det. Jeg setter veldig stor pris på at jeg har hatt en slik lojal og utholdende leserskare, men samtidig trives jeg med å være en slags «kjendis» som ingen kjenner.

Men alle henvendelser er vel ikke like hyggelige? Hva er det verste som er sagt om bøkene dine?

SL: Man kan ikke la hele forfatterskapet bli preget av at ikke alle liker hvert ord. Men de fleste kommentarene er forståelige, vil jeg si, selv om tilbakemeldingene naturligvis er preget av smak og behag. Noen klaget på at krigen trakk i langdrag, selv om jeg ikke skrev om krigshandlinger og sånn. Det løp til og med en skriftlig klage inn til forlagsredaktøren. Mens andre mener det stikk motsatte.

Og all rosen og de gode ordene, da?

SL: Det er veldig hyggelig – selvfølgelig. Mange har blitt virkelig glade i Astri, og i menneskene rundt henne. Ikke minst i Vicky, nå som hun trer mer og mer frem. Men best liker jeg å høre at personene mine ikke er stereotyper, klisjékarakterer, at de utvikler seg med tiden og på grunn av det som skjer rundt dem. Jeg arbeider bevisst på å gi leserne mine noe ekstra, og blir glad når noen bemerker at jeg har lykkes.

Vi nærmer oss slutten, og jeg tenkte vi kunne være litt personlige også. Hva er dine beste egenskaper?

SL: Det må andre svare på, he he … om jeg har noen i det hele tatt. Men, jo da … Jeg er sosial, og lojal mot mine gode venner. Jeg er ikke selvhøytidlig. Folk kan erte meg over år, uten at jeg egentlig bryr meg om det.

Og verste egenskaper, da?

SL: Tro det eller ei, men jeg har et veldig temperament! Jeg hisser meg opp over bagateller, mens jeg tar katastrofer på strak arm. Disse vulkanutbruddene skjer ikke hjemme, eller når jeg er sammen med venner. De skjer foran PC-en når jeg taper et parti sjakk, eller når jeg kjører bil og irriterer meg over medtrafikantene. Men jeg sveiver ikke opp vinduet og hyler … Det gjør jeg ikke, altså.

Hva leser du selv?

SL: Det blir altfor lite tid til romanlesing for tiden, og det er jeg litt lei meg for. Jeg liker klassiske romaner, og thrillere, gjerne en av dem. Jeg leser også en og annen serieroman, særlig slike som har en stor leserskare. Må jo lære litt av kollegene, vet du, det er mange damer der ute som er fryktelig flinke. Og så elsker jeg å se film, jeg har hundrevis av filmer hjemme.

Til slutt, har du noen gode råd til håpefulle skribenter?

SL: La meg først si at det ikke finnes noen “triks” som gjelder for alle forfattere. Ingen av rådene jeg kan gi vil gjøre at du kan skrive en bok som mange vil lese. Men det finnes sunne retningslinjer. Hvis du føler at du har en historie å fortelle, så kommer det neste, meget viktige spørsmålet: Er du villig til å sette deg bak PC-en, dag etter dag, måned etter måneder, år etter år, og skrive videre? Enten arbeidslysten er der, eller ikke? Det hjelper ikke hvor erfaren du er, hvor god story du har i utgangspunktet: Det kommer alltid dager da inspirasjonen er null, og skrivingen er et ork. Du og serien din må være i stand til å overleve de dagene.

Og det siste har i hvert fall Jordmoren gjort, lykke til videre med Astri, Trond, Vicky og alle de andre. Det er mange som håper du ikke kommer til å slutte serien på lenge ennå.

SL: Takk skal du ha! Jeg har det veldig morsomt med å skrive Jordmoren. Jeg bare glad for at det fremdeles finnes så mange der ute som vil lese det jeg skriver.

***