Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Else Berit Kristiansen skriver «I krig og kjærlighet«, og her er hennes dagbok fra uke 19!

Mandag 9. mai (Dagen etter frigjøringsdagen)

Mandag morgen går med til å synke inn i skrivemodus. Rent konkret betyr det at hastigheten i hjernen skal ned. Det er nesten som å stige inn i et rom hvor det er fred og ro. Kreativitet og uro går rett og slett ikke sammen. Min mor lærte meg noe viktig da søsteren min døde for over tjue år siden. Jeg spurte henne hvordan hun fikk sove. Da svarte hun at hun trykket på en knapp og koblet seg fra alt som het tanker. Selvsagt er det en fiktiv knapp, men det virker. Nå tar det bare noen minutter, så er roen på plass i organismen og ”I krig og kjærlighet …” kan fortsette. Ordene kommer fra et sted som ikke finnes i den analytiske delen av hjernen. Nesten så det føles overjordisk slik som Kristin, Jan, Ivar, Hjørdis og alle de andre former sine egne historier. Jeg er bare deres ydmyke tjener og adlyder uten å stille spørsmål.

Tirsdag 10. mai

I forrige uke så jeg Fanny og Alexander på Nationaltheatret. Jeg følte meg som en sirkushest der jeg satt. Lukten av teater får fram et savn som jeg tror kan være det samme sirkusartister kjenner når de merker lukten av sagflis. Det var på scenen jeg lærte å skrive dialog, noe som er avgjørende når man skriver serier. Det er dialogen som viser hvem menneskene er, driver handlingen framover og skaper spenning. I dag skriver jeg på en scene der stemningen mellom Kristin og Helge er anstrengt. Hvert ord de sier er uhyre viktig.

Onsdag 11. mai

Jeg har et religiøst forhold til ord. Ord er magiske. Å skape atmosfære ved hjelp av dem, er det beste jeg vet. Ord fungerer aldri alene. Det må være noe usynlig mellom, over og under bokstavene, som gjerne kalles for ”ånd” i litteraturen. Ingen har greid å definere ”ånd”, men det som ikke står skrevet er viktigere enn det som faktisk er skrevet.  Jo mer av dette usynlige som finnes, desto mer ånd har teksten. En litterær tekst er ikke god før den gir bilder i hjernen og aktiviserer sansene hos leseren. Når balansen mellom ord og ånd er perfekt, får leseren en opplevelse som kan kjennes som at 2+2= 7. Det kan komme av at høyre og venstre hjernehalvdel opererer samtidig. I hverdagen er det ikke ofte vi får erfare en slik tilstand. Derfor tror jeg at det er helsebringende å lese. Særlig norske serier som man kan drømme seg bort i.

Torsdag 10. mai

Torsdag er bestemordagen min. Da våkner jeg i syvtiden av en stemme som sier: ”Bibbil! Det er morgen!” Vi spiser ulovlig frokostblanding (altfor mye sukker) og skravler og leker til lunsjtid. Hver gang jeg ser henne, ser jeg et mirakel. Hun var født tre måneder for tidlig og ble sendt hjem fra sykehuset da hun hadde nådd en vekt på 1900 gram. Nå er hun akkurat like sunn og aktiv som andre fireåringer. Sammen med barn er det lett å la seg lede inn i nuet. Da forstår man også hvorfor de er så kreative. Min drøm er at hun skal velge et kunstnerisk yrke og få oppleve den samme gleden jeg gjør hver dag.

Fredag 11. mai

Tanker når helgen står for døren: Krigen er ikke slutt. Krig og okkupasjon skaper sår som aldri leges helt. Det blir igjen arr. Min familie er av dem som har fått merke sannheten i dette. Først nå, fire generasjoner etterpå, ser jeg tegn til at arrene begynner å blekne. Dette er drivkraften min for å skrive ”I krig og kjærlighet …” Jeg vil så gjerne skape en forståelse for hvordan krigens mekanismer fungerer og bidra til at vi holder oss våkne. Mitt håp er at alle som leser ”I krig og kjærlighet …” skal velge fred i alle livets små og store situasjoner, uansett hva som skjer. Er vi mange nok kan vi greie å oppfylle den innstendige bønnen til våre slektninger som led i årene 1940-1945: Det må ikke skje igjen!

Ha en fin dag og tusen, hjertelig takk til deg som leser det jeg skriver!