Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Anne-Lise Boge skriver Morshjerte, og her er hennes dagbok fra uke 32!

Mandag 8. august

Folk begynner å komme hjem fra ferie! Når man ringer, svarer noen: «Hallo, det er..». I ukevis har jeg bare fått en telefonsvarer i øret når jeg har forsøkt å få kontakt med noen. Ikke at jeg ikke unner folk ferie – bevares, jo. Men selv er jeg dårlig på å feriere. Jeg liker hverdager best.

Men i dag kom en god «samtalepartner» tilbake fra ferie. Jeg var virkelig inderlig glad over å se ham. Bomben i Oslo og det forferdelige som skjedde på Utøya føltes først bare meningsløst ufattelig. Jeg var på Møre da det skjedde, og nektet å ta inn over meg at de fæle tv-bildene var fra MITT Oslo. Så da jeg kom hjem, dro jeg til byen – og fikk ødeleggelsene, foferdelsene, sorgen, stillheten og rosehavet midt i fleisen. Jeg gråt for dem alle. For ofre og for deres pårørende og venner. Jeg gråt for alle som hadde det vondt. Men jeg opplevde også hvordan egen sorg ble hvirvlet opp igjen til overflaten og satte meg helt ut. Den sorgen jeg trodde jeg hadde gravd dypt ned i dypet av mitt innerste – og hadde kontroll på. Og så lå den rett under den «pene fernissen».

Tirsdag 9. august

Balkongkassene bugner av alskens blomster og er en daglig kilde til glede. Jeg tok med kaffekruset og knekkebrødet ut og satte meg midt i «blomsterenga». Stille, stille. Bare pippipen og jeg. God start på lang skrivedag. Tenker en del på at «Arvesynd» skal relanseres 19. september! Og så er jeg spent på om vi får til en relanseringsfest her i nærmiljøet. Mange positive krefter har kastet seg på ideen.

Og så har jeg antydet at når «Arvesynd» nå skal ut på nytt – da skal omsider den VIRKELIGE slutten komme. For jeg fikk aldri avsluttet den serien slik jeg ville. Men nå skal det skje. Så selv de som har lest «Arvesynd» for lenge siden, må få med seg slutten! Den virkelige slutten. Men når skal jeg rekke å skrive den???

Onsdag 10. august

Det siste halvannet året har jeg funnet ut at det er mye god terapi i å handle! Skapene mine buler! Men som sagt, det har gitt meg noen fine stunder på ulike kjøpesentre. En annen ting som hjelper, er å fikse håret. Jeg har sittet og sett storøyd på «Americas Top Model», og sett hvordan de har gjort noen direkte lite pene, skranglete ungjenter om til utrolige skjønnheter! Håp for alle, tenkte jeg – og dro til friserdamen. Og jeg ble litt bedre på håret, men oppsiktsvekkende på noe vis ble jeg ikke. Det går vel en grense for alt kanskje?

Torsdag 11. august

Å sitte og skrive dag ut og dag inn når man er revmatisk, er vondt. Jeg er revmatisk, jeg er i ferd med å bli en eldre (gammel?) dame, og både vekta og speilet forteller meg at jeg MÅ begynne å gå tur. LAAAAnge turer – hver dag! På TV står alle og kakler om kremer som skal gjøre meg rynkefri, lavkarbomat som skal gjøre meg til den rypa, og i posten ligger brev fulle av løfter om myke ledd og en lykkelig alderdom. Og så juger de, alle sammen! Jeg blir RÅSUR av slikt. Men jeg har tatt grep, jeg hadde min første time med aromaterapi i dag – lå der i en berusende duft av gode oljedufter, myk  musikk i bakgrunnen og varme, snille, gode hender som strøk over meg og gjorde godt. Helt inn i sjelen. Går tilbake dit, ja!

Fredag 12. august

Besøk fra forlaget og møte med «Avisa Vår» her ute på Holmlia! Det BLIR relanseringsfest – og det var så flotte lokaliteter. Så 19. september er dere velkommen – alle sammen – til «bakels og smærgræt» (dvs. vafler med fløyelsgrøt på), litt prat, mingling, utdeling av bøker, latter og glede. Det kommer nærmere beskjed på forlagsbloggen. Kom 19. september da!! Hadde vært hyggelig å treffe dere!

Etterpå hadde vi lunsj her på terrassen  – i noe som må ha vært nærmere 40 grader! Men det var kjemepkoselig da, selv om smøret smeltet og gulosten svettet!

Lørdag 13. august

Hele gårsdagen gikk til relanseringsplaner, besøk hit og dit for å legge ting til rette og som nevnt en varm lunsj. Og en lang lunsj. Så skrivedagen gikk fløyten, men du verden hva vi fikk utrettet. Så i dag er det bare å ta plass foran pc-en igjen, lørdag eller ikke. Men takk og lov for skrivingen, sier jeg. Den er en terapi – en velsignelse og en glede. Som oftest!

Søndag 14. august

Jeg har sagt ja takk til middag og hyggelig samvær med gode venner ute i Sætre. Det betyr også at «Brum» (den utrolige søte, pålitelige lille bilen min, oppkalt etter min helt «Ole Brumm») og jeg må kjøre langt. Lenger enn vi pleier og gjennom Oslofjordtunellen. Skumle greier. Jeg liker ikke turen. Har enormt dårlig stedsans og liker ikke lange tuneller, men vet at det blir sååå hyggelig når jeg kommer frem. Og dessuten klarer jeg alt jeg vil – så pytt, pytt med den tunellen! Og roter jeg meg bort (det har jeg vel gjort nesten hver gang jeg skal dit!), så kan jeg i alle fall språket. Det hjelper!