Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Else Berit Kristiansen skriver serien I krig og kjærlighet, og her er hennes dagbok fra uke 34!

Mandag 22. august

I dag startet jeg dagen med å lese Kong Haralds tale under minneseremonien for 22.7 (se talen her). Grusomhetene preget oss alle. Personlig var jeg nummen i lang tid. Medfølelse fikk et nytt innhold. Det var så mye jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort for alle som ble rammet.

Vanligvis er jeg flink til å benytte meg av følelsene mine når jeg skriver. Er jeg trist en dag, skriver jeg noe trist. Hvis jeg er sint, skriver jeg scener der aggresjon er sentralt. Som forfatter er det også viktig å være i stand til å ”skru på” en sinnstilstand som er nødvendig for å beskrive et hendelsesforløp med innlevelse. Terrorangrepene gjorde meg handlingslammet. Å skrive har alltid vært en uttrykksform jeg har kunnet bruke, samme hva som skjer. Ikke denne gangen. Dette ble for ille.

Livet må gå videre er det noe som heter. Underforstått at vi må tilbake dit vi slapp. Av og til lurer jeg på om det må det. Av og til lurer jeg på om livet bør fortsette på en helt annen måte enn før.

Tirsdag 23. august

I dag avholdes vårt årlige seminar der vi får faglig påfyll og treffer kolleger i hyggelig lag. Samtidig lanseres Cappelen Damms bokliste, og vi skal delta på festlighetene. Men først skal jeg skrive ferdig et kapittel om Hjørdis og de to barna som nå strever med å komme seg ut av Tyskland. Det er ikke lett i den kaotiske tiden etter freden. Tyskland var bombet til ruiner, og det var fryktelig vanskelig å komme seg noe sted på veier, eller med jernbane. Jeg forsøker å leve meg inn i hvordan Hjørdis lengter hjem til Trysil, og hvor fortvilet det må være å bli sittende fastlåst i et fremmed land som attpåtil er fiendens.

Onsdag 23. august

Dagen derpå kan man trygt si. Forfatterseminar og forlagsfester er veldig hyggelig. Det er så sjelden jeg treffer kolleger. Når det først skjer vil jeg gjerne ha med meg mest mulig. Mye god italiensk mat ble servert, og jeg kom ut av tellingen på antall vinglass. Det resulterte i at jeg måtte huke tak i en redaktør som kunne bli med på leting etter jakken min. Den fant jeg til slutt på møterommet der vi avholdt seminaret. Der ble det også skålt i champagne tidlig på ettermiddagen, så det var ikke rart at noe så trivielt som en jakke forsvant ut av bevisstheten.

Jeg pleier å være av de siste som går fra fest. Ikke denne gangen. Da dansemusikken begynte, (til da hadde det vært noe jazzjamming som jeg likte ekstremt dårlig) tok jeg peiling på utgangsdøren. Litt angerfull siden det endelig så ut til å bli skikkelig liv, men det var dette med antall vinglass… 

Torsdag 23. august

Jeg har kjørt bæssmorjinta mi i barnehagen. På veien sang vi Lisa gikk til skolen, Nøtteliten og tre versjoner av Bæ, bæ lille lam. Hun elsker bøker, noe som selvsagt gjør meg ikke så rent lite ekstatisk. Her hos bestemor har hun sin egen hylle full. Når jeg ikke har orket å bruke briller for å lese den teksten som faktisk står, har jeg tatt i bruk fantasien og diktet en historie etter bildene. Problemet er at jeg ikke alltid husker hva jeg har diktet. Det gjør selvsagt hun. Ordrett. Det slo meg i går kveld at det er god hukommelsestrening når hun arresterer meg hver gang jeg sier noe galt. Nå for tiden er hun fryktelig ivrig på å lære å skrive. Og så sitter hun foran datamaskinen og klikker i vei. Barn må være født med et computergen. Jeg finner ingen annen forklaring på at de skjønner hvordan ting funker bare noen viser dem hvordan man rent fysisk bruker mus og piltaster.

Fredag 24. august

En lang skrivedag. Jeg forsøker å bli ferdig med bok 32 før vi skal legge ut på vår årlige tur til Kypros. Skriving kan være veldig slitsomt. Det krever en intens konsentrasjon som ikke alltid er så enkelt å få til. Av og til gripes jeg av angst for at jeg skal gå tom. Som jeg har fortalt tidligere kommer ”I krig og kjærlighet …” fra et sted som på mange måter ligger utenfor min kontroll. Når jeg setter meg ned for å jobbe, går jeg inn i historien, og så begynner den å leve nærmest av seg selv. Samtidig som dette skjer må jeg ha min analytiske hjerne på plass, for eksempel hvis karakterene vil noe som ikke er historisk riktig, som avviker fra sjangerens regler, eller som ikke er troverdig. Jeg vet med meg selv at jeg må gi opp mitt behov for kontroll hvis jeg skal få skrivingen til å fungere. Ellers vil det stoppe helt. Det høres sikkert sprøtt ut, men slik er min skriveprosess. Jeg elsker jobben min. Den er verdens beste. Ingen over, ingen ved siden.

Lørdag 25. august

Som barn brukte jeg enormt mye tid på å dagdrømme. Oftest handlet det om å få besøk av bestemor fra Trysil. Jeg kunne sitte på skolen og stirre ut av vinduet mens jeg forestilte meg at hun syklet fra gården, parkerte sykkelen ved Samvirkelaget, gikk på bussen til Hamar og til slutt kom inn porten hjemme. Noen ganger gikk drømmen i oppfyllelse, og det ga meg en usvikelig tro på at bare jeg ønsket meg noe sterkt nok, og forestilte meg det sterkt nok, så ville det skje. Denne troen har aldri forlatt meg helt. Jeg har fortsatt å bruke forestillingsevnen i voksen alder og oppnådd mye ved hjelp av den. Noen ganger har jeg bare en følelse av visshet. Da er jeg aldri nervøs for at ting ikke skal skje. Som med ”I krig og kjærlighet …” Det var knyttet usikkerhet til at folk ville lese om krigen. Jeg var aldri i tvil. Alt jeg har hatt denne vissheten om, har skjedd. Nå for tiden jobber jeg mot et mål om å få utgitt ”I krig og kjærlighet …” i England og Minnesota. Jeg vet at det vil skje. Jeg vet bare ikke helt hvordan ennå.

Og der var visst lørdagen gått …