Hvordan ser egentlig uka ut for en forfatter? Anne Marie Meyer skriver serien Odelsjenta, og her er hennes dagbok fra uke 35!

Mandag 29. august

Mandager begynner som mandager flest. Jeg står tidlig opp, koker kaffe og leser Aftenposten etter at sønnen min har gått på skolen. Deretter gjør jeg meg klar for å dra til ryggbehandling hos naprapat. Ryggen er stiv og vond, men det hjelper å få tøyd og strukket på den. Etter to ryggoperasjoner er det mye arrvev som presser på nerver og skaper smerter. Mange timer foran en pc er heller ikke av det gode for nakke og armer, men etter at jeg ble flinkere til å tøye ut og ta små pauser er det blitt mye bedre. Etterpå går jeg innom Hudklinikken for å fjerne to sting i kinnet. Jeg fjernet en liten føflekk for en uke siden og såret har grodd fint.

Det blir ikke tid til skriving før jeg drar hjemmefra, ute plaskregner det, så jeg finner regnfrakk og støvler. Jeg hater å gå i støvler, det er klamt og tungt, men det er det eneste som holder meg skikkelig tørr på bena når det regner så kraftig som nå.

Sommeren har gått fort, slik den pleier, den har vært både god og vond. God, fordi jeg har fått reist litt innimellom skrivingen. Møtt mennesker jeg ikke har sett på lenge. Vond, fordi så mange mennesker ble frarøvet livet i terroraksjonen som rammet det lille landet vårt 22.juli.

To dager etter terroraksjonen legger sønnen min og jeg blomster og lys foran Domkirken. Det er en merkelig stemning i byen. Jeg har aldri opplevd byen så full av folk og samtidig så stille. Den måten det norske folk møtte denne avskyelige handlingen med, med roser og blomster, med kjærlighet og verdighet, gjør at jeg tenker at det finnes håp i alt det vonde.
Jeg kan ikke på noe vis fullt ut fatte hvordan de pårørende til de som ble drept har det, men jeg føler med dem, og kjenner hvordan min egen sorg blir forsterket. Såret som hadde begynt å leges rives opp igjen.

I mars i år døde moren min plutselig. Hun var en gammel kvinne, men det gjør ikke sorgen mindre. Dødsbudskapet kom om natten, vi var fullstendig uforberedt. Livet er skjørt og dyrebart. Vi må leve mens vi kan og slutte å bry oss om bagateller. Noe har forandret seg i meg denne sommeren. Jeg tenker annerledes om mange ting, og jeg er blitt mer takknemlig for at jeg lever. Det kunne vært meg som var i regjeringskvartalet den dagen bomben eksploderte, jeg går ofte forbi der. Jeg ønsker høsten velkommen denne gang. Med sine mørke kvelder og vakre farger. Det blir en tid for ettertanke, og for arbeid.

Når jeg kommer hjem setter jeg meg ned for å skrive. Jeg klarer 2.000 ord før jeg må lage middag, før det blir en liten økt etterpå også. Før jeg legger meg ser jeg nyheter og siste episode av serien Stormenes tid på TV2. 

Tirsdag 30. august

Jeg står tidlig opp, leser avisen og drikker kaffe, spiser frokost. Det er en god rutine, som jeg er avhengig av for å komme skikkelig i gang. Jeg er ingen morgenfugl, jeg er treg om morgenen og blir ganske grinete hvis jeg har dårlig tid og noen maser.

Det går tregt med skrivingen, jeg surrer med alt annet. Inspirasjonen er ikke til stede, men jeg skriver likevel. Hvis jeg bare hadde skrevet når inspirasjonen var til stede hadde det ikke kommet mange bøker fra min hånd. Jeg gjør ferdig et kapittel og begynner på et nytt. Det blir noen sider denne dagen også før kvelden kommer og jeg avslutter.

Onsdag 31. august

Så er sommeren over. Høst og mørketid sniker seg innpå oss. Dagen har løpt fra meg, og i stedet for skriving har jeg lest korrektur på bok 31 som snart skal i trykken. Det er også en del av arbeidet med å skrive bøker. Korrekturlesingen, siste finpuss. Når manus er levert siste gang er det ingen vei tilbake. Jeg syns det alltid er litt skummelt og levere fra seg et manus og vite at jeg ikke kan rette opp feil jeg eller andre som leser manuset har oversett. Noen små feil blir det nesten alltid. Jeg tror aldri jeg har lest en bok som har vært helt fri for feil. Et komma eller et punktum som mangler, et feilskrevet ord. Jeg tenker alltid når manuset skal i trykken… Kunne jeg skrevet annerledes, kunne jeg hatt med mer, utdypet enkelte ting mer? Men en dag må man sette strek og si at boken er ferdig. Stort sett er jeg fornøyd når jeg leverer manus siste gang, men helt fornøyd blir man aldri. Slik er det bare og det må man leve med.

Torsdag 1. september

Første dagen i første høstmåneden. Høsten var en travel tid for bøndene i det gamle bondesamfunnet. Da skulle grøden høstes. Omtrent i midten av september ble kornet skjært, lagt i bunter og båret på låven, der det ble tresket. Det var et slitsomt arbeid som pågikk til langt utpå høsten. Når skuronna var over var det fest og takksigelser over at nok en vinter var berget. Vel og merke hvis kornet ikke hadde frosset og blitt ødelagt. En frostnatt kunne være nok til at hele avlingen ble ødelagt. I det gamle bondesamfunnet i Norge var folk helt avhengig av at avlingen ble god. Forsvant den, betydde det en vinter der folk sultet. Også dyrene ble passet godt på. For å drøye sommerforet, samlet folk lauv tidlig på høsten, bandt det sammen og hengte buntene til tørk i trærne. Når lauvet var ferdig tørket, ble det ekstra for til dyrene.

Jeg skriver videre på manuset noen timer, så drar jeg ned til sentrum. Jeg har, som mange andre, ventet lenge på boken «La Peregrina», av den cubanskfødte forfatteren Cecilia Samartin. Boken er en frittstående fortsettelse av «Senor Peregrino», som jeg likte veldig godt.

Det er ikke så ofte jeg går på boksigneringer. Jeg er ikke den mest tålmodige når det gjelder og stå i kø, dessuten er jeg er litt redd for store folkemengder, knuffing og ivrige fans som blir sure om ting drar ut, men denne gangen gjorde jeg et unntak. Været var nydelig, og signeringen skulle foregå utendørs. Arrangementet skulle begynne klokken 15 foran Ark bokhandel på Egertorget, og jeg kom rundt halv tre. Da var det kun fire stykker som sto og ventet, så vi ble først i køen. Ventetiden ble kort. Jeg fikk en hyggelig prat med de fire (uten å fortelle at jeg selv skrev bøker). Har man en felles interesse har man alltid noe å prate om, selv om jeg ikke kjente disse fra før.

Jeg tenkte også på at det er deilig å være anonym på slike arrangementer. Hadde jeg vært en forfatter alle visste hvem var kunne jeg neppe ha gått dit. Men nok om det. Cecilia Samartin viste seg og være en svært hyggelig dame, ingen divanykker der til tross for sin enorme popularitet her i Norge. Siden vi var så få i køen til å begynne med, (den vokste seg lang etter hvert) kom hun bort sammen med ektemannen Steven og pratet med oss. Hun er uhyre flink med sitt publikum, blid og imøtekommende og virker oppriktig interessert i sitt publikum. Signeringen tok tid, fordi hun tar hver enkelt i hånden, spør hvordan man har det og tar seg tid til å prate litt. Før hun begynte å signere bøkene ble hun intervjuet av sin forlegger Arve Juritzen, og leste litt fra boka.

Etterpå gikk jeg litt rundt i sentrum, i det fine været var det mye folk ute. Vi må nyte finværsdagene mens vi kan, været skifter fort. Da jeg satt på toget hjem og nærmet meg Grorud stasjon, så jeg at det hadde regnet litt, og en nydelig regnbue viste seg på himmelen. Jeg håpet den ville holde seg like fin til jeg kom hjem, slik at jeg fikk tatt bilde av den, men da jeg gikk av på to stasjoner senere, var den bleknet og forsvant ganske raskt. Det er noe med regnbuer som bergtar meg, slik regnbuer alltid har fascinert menneskene til alle tider. Kanskje fordi de bærer med seg mange legender. En av dem er at det ligger en krukke med gull ved foten av regnbuen. Indianerne trodde at regnbuen var broen mellom liv og død. I første Mosebok fortelles det at regnbuen er symbolet på pakten mellom Gud og livet på jorda.   

Fredag 2. september

Det ble en lang skrivedag. Noen dager får jeg gjort mye, når skrivingen går lett og jeg dras inn i historien. Det er ikke mye mer å si om denne dagen. Jeg avsluttet når det nærmet seg middagstid. Reiser på Rema-butikken og handler inn for helgen. Når klokka blir 21.20 begynner endelig detektimen med Hercule Poirot, basert på Agatha Christies krimbøker. Jeg tror jeg har sett alle episodene med den lille, rare mannen med den skarpe hjernen, som løser krimgåter og ser detaljene som andre overser. Jeg har ikke lest Agatha Christis bøker, men jeg elsker filmene basert på bøkene hennes.

Lørdag 3. september

Lørdag er fridagen min, da jeg handler, rydder og vasker huset og koser meg lenge med kaffe og lørdagsavisene. I Ukeavisa Valdres leser jeg et tosiders intervju med meg selv. Intervjuet ble gjort i juni, men kommer på trykk først nå. Det er rart å lese om seg selv, men journalisten har gjort en god jobb. Jeg fikk også lese gjennom intervjuet på forhånd for å luke ut eventuelle feil. Været er grått og trist, det regner og regner og regner. Jeg står i vinduet og ser ut og håper at det snart er slutt og at høsten blir varm og solfylt. Senere leser jeg gjennom manuset mitt og gjør noen endringer, men det blir ikke skriving. Plutselig er dagen over og kvelden sniker seg på.

Søndag 4. september

Oppdaterer bloggen og skriver noen sider på mitt eget manus etterpå. Plutselig begynner det å regne voldsomt og et par tordenskrall flerrer over himmelen før det stilner. Fra terrassen i andre etasje har jeg nydelig utsikt over Groruddalen, og høsten kommer brått nærmere når tåken legger seg over blokkene på Romsås og Ammerud.

Når nyhetene begynner avslutter jeg skrivingen. Det er ikke mye spennende på tv denne kvelden så etter Dagsrevyen tar jeg en skriveøkt til. Tenker litt på uka som ligger foran og bestemmer meg for at jeg må jobbe effektivt hele uka skal jeg klare å holde deadline. Jeg har kun to uker igjen før manus skal leveres.

Ønsker alle en fin uke!