Siden bloggens oppstart har vi ukentlig publisert spalten «Min uke». Forfatternes dagbøker har vært en stor suksess, og nå ønsker vi å gi deg et litt annet innblikk i forfatternes liv. I dag lanserer vi derfor en ny, ukentlig spalte kalt «Hvorfor skriver du?». Her vil forfatterne fortelle om serien og forfatterskapet sitt, hva som inspirerer dem, hvorfor de skriver og litt om hvor og hvordan de jobber.
Først ut er Else Berit Kristiansen som skriver «I krig og kjærlighet», og her forteller hun om sitt forfatterskap!
Hvorfor skriver du, Else Berit?
Skriving har vært et av mine primærbehov fra jeg var omring tolv. Siden da har jeg alltid brukt penn og papir. Som barn elsket jeg å brevveksle. Det ble mange sider med betroelser. Det var to drømmer som sto sentralt. Den ene var at jeg ville ut i verden og hjelpe barn som hadde det vondt. Den andre var at jeg ville bli forfatter. Som åtteåring oppsøkte jeg Frelsesarméen på Hamar og spurte hva som skulle til for å bli misjonær. De fortalte meg at jeg måtte bli frelst. Det så jeg som en umulighet, og da hadde jeg bare igjen et valg.
Allerede som sekstenåring begynte jeg i min første jobb som kokk. Man skulle ut og forsørge seg selv på syttitallet. Andre muligheter var bare for rikfolk. Siden var jeg innom mange yrker og forsøkte å skrive på fritiden. Desto eldre jeg ble, desto mer jobbet jeg, men trangen til å skrive var der bestandig. Jeg fikk antatt to monologer ved teater, og skrev en stor roman og en diktsamling som ble refusert. Så fylte jeg førtifem. Den kvelden tenkte jeg følgende: Hvis jeg skal oppfylle drømmen min, er det sannelig på tide å begynne! Dagen etter sluttet jeg i jobben og satset for fullt.
”I krig og kjærlighet …” er en historie jeg har gått svanger med det meste av livet. Jeg vokste opp i en familie som var sterkt traumatisert av krigen. Det vekket nysgjerrigheten min. Som det står i forordet er ”I krig og kjærlighet …” delvis bygget på min bestemors opplevelser under okkupasjonsårene. Bestemor var mitt store forbilde, min nærmeste fortrolige og den viktigste personen i livet mitt. Det er fra henne jeg har mest kunnskap om årene 1940-45. Jeg gikk i mange år og lette etter skjønnlitteratur om krigsårene. Det fantes svært lite. Jeg er av den oppfatning at historien ikke er ferdig fortalt før den er gjennomarbeidet litterært. Det er hva jeg har satt meg som mål å gjøre, overbevist om at det litterære har uhyre viktige momenter å bringe til bordet i tillegg til det faktabaserte. Jeg ser på det som et slags fredsarbeid. Vi trenger dypere forståelse for å lege krigstraumet helt.
Problemet var at historien er så lang at jeg vanskelig kunne se for meg et format som jeg kunne fortelle den i. Teaterscenen var uaktuell. Film ville blitt for kort, og en bok ville på langt nær vært nok. Da var det datteren min ga meg ”Havets datter,” en av seriene som var populære for syv år siden. Inne i boken var det innstikk med en perfekt overskrift: Vil du bli serieforfatter? Jeg følte det som om jeg var blitt bønnhørt. Her var et stort nok format, som til alt overmål når ut til akkurat de menneskene jeg ønsker å fortelle for!
Jeg har min arbeidsplass hjemme. Halvparten av stuen er innredet til kontor. Under pulten står en liten skammel som hunden min legger hodet på mens jeg jobber. Det blir så vidt plass til mine føtter. Jeg står opp i åttetiden og starter arbeidsdagen. Først leser jeg litt nyheter, og så åpner jeg manus. I løpet av dagen er jeg innom gamle arkiver på nettet og leser aviser som er aktuelle for akkurat den tidsperioden jeg er inne i.
Inspirasjonen kommer når jeg begynner å skrive. Karakterene mine inspirerer meg. Det samme gjør engasjementet mitt for å fortelle krigshistorien sett fra vanlige menneskers ståsted. Når jeg får tid, leser jeg romaner og får inspirasjon på den måten.
Karakterene mine begynte å leve sitt eget liv veldig tidlig i serien. Jeg har et tett forhold til dem. Som om de skulle ha vært virkelige mennesker. Det kan være både en fordel og en ulempe. En fordel fordi et så nært forhold til karakterene gjør det enklere å skrive med innlevelse. Ulempen kan være at jeg finner det vanskelig å la dem gå igjennom vonde hendelser. Følelsesmessig blir det en berg og dalbane, men jeg er blitt vant til det. Selv om jeg ofte gråter selv når det skjer noe fryktelig, klarer jeg å bevare en slags oppfatning om at det er fiksjon. Av og til kjenner jeg meg utslått over hva mange måtte igjennom. Det går fint å bevare en slags avstand når man leser faktabasert litteratur. Når det blir skjønnlitterært må jeg inn og kjenne på smerten. Gjennom det føler jeg også at jeg blir kjent med min bestemor på en annen måte enn jeg gjorde mens hun levde.
”I krig og kjærlighet …” går mot slutten, selv om det er en del bøker igjen som skal skrives. Siste kapittel er ferdig for lenge siden. Det var skrevet før første boken. Jeg grubler ofte på hva jeg skal skrive neste gang. Idéene er så mange at det er umulig å velge. Jeg tror ikke jeg kan gjøre annet enn å la livet velge for meg. Slik jeg gjorde for syv år siden. Da fikk jeg en seriebok i hånden, og med det vissheten om at ”I krig og kjærlighet …” var svaret. Skomaker, bli ved din lest, er det noe som heter. Det betyr kanskje at jeg skal holde fast ved krigsårene. En fordypning i et eller flere tema som handler om det, kunne vært interessant. Jeg vier det ikke så altfor mye tanker ennå. ”I krig og kjærlighet …” krever alt jeg har, og slik skal det være.