Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? 
Ann-Christin Gjersøe er forfatteren bak «Livsarven«, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Jeg tror grunnen til at jeg skriver, er at jeg alltid har vært veldig glad i å lese. Det er noe eget ved å åpne en bok og bli dratt inn i en handling man blir oppslukt av. Det føles nesten tomt når man kommer til siste side og ønsker at boken skulle ha vært lenger. Selv hadde jeg aldri trodd at jeg skulle bli forfatter, jeg tror tanken var så fjern at jeg knapt kan si at jeg hadde noen forhåpninger om at det skulle bli levebrødet mitt.

Før jeg begynte å skrive «Livsarven», var min skriveerfaring begrenset til stilskriving på skolen. Jeg var nok stolt da frøken leste noen av historiene mine høyt for de andre i klassen, men det var først da jeg ble voksen, og tok utdannelse som førskolelærer, at tanken på å gjøre noe mer ut av skrivingen dukket opp. Vi fikk i oppgave å skrive små anekdoter fra barndommen, og jeg var så heldig å ha en norsklærer som oppmuntret meg til å gjøre noe mer ut av skrivingen.

Jeg visste hva jeg hadde lyst til å skrive om, og jeg begynte på det jeg trodde skulle bli en historisk roman. Men motet sviktet, og når sant skal sies trodde jeg vel heller ikke at skribleriene mine var egnet for noe annet enn skrivebordsskuffen.

Seks år senere utlyste Damm en manuskonkurranse. På det tidspunktet hadde vi tatt over min manns hjemgård, og sønnen vår var baby. Jeg var i permisjon fra gårdsarbeidet og tenkte at om jeg noen gang skulle gjøre et forsøk på å skrive igjen, måtte det være nå. Historien jeg hadde lagt vekk seks år tidligere kom på ny frem, og jeg satte meg ned foran pc-en.

Jeg kan love at gleden sto i taket da forlaget ringte og sa at jeg var en av tre vinnere. Når jeg ser tilbake i dag, åtte år senere, er det fremdeles forunderlig å tenke på hvilke følger den telefonen har fått.

Dermed begynte jeg å jobbe med historien som skulle bli til «Livsarven». Arbeidsdagen min starter når sønnen min er dratt til skolen. Da senker freden seg, og jeg setter meg til foran pc-en. Jeg har et lite kontor i andre etasje, med god utsikt over sauebeitene og omliggende skogområder, men jeg må innrømme at jeg foretrekker å sitte i stua, foran peisen, i hvert fall når det er fyringssesong. «Kontorstolen» er en godt brukt ørelappstol med tilhørende fotpall, og det er ikke få ganger jeg har tenkt på hvor privilegert jeg er når jeg putter noen kubber i peisen og setter meg til for å jobbe. Som regel ligger den eldste hunden min krøllet sammen på teppet ved siden av meg. Han er pensjonert fra jobben som gjeterhund og er vel unt å holde seg inne på kalde og våte dager. For øvrig også, for den saks skyld.

Men jeg er også privilegert av andre grunner. Jeg er både ydmyk og takknemlig over at andre vil lese det jeg skriver. Takk til dere alle! Uten dere ville ikke skrivingen vært arbeidet mitt.

Ha en god uke!
Beste hilsen fra Ann-Christin