Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Frid Ingulstad er forfatteren bak ”Sønnavind“ og «Ingebjørg Olavsdatter«, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Jeg elsker å skrive. Min beste stund på dagen er når jeg ved halv åttetiden om morgenen har sendt 15-åringen på skolen (vi er blitt foreldre til et barnebarn), har ryddet av frokostbordet, går inn på arbeidsværelset mitt og setter meg foran pc-en. Da tenker jeg: «Å, så godt jeg har det!» Tenk å få sitte inne på et varmt kontor og drive med akkurat det jeg har aller mest lyst til – nemlig å skrive romaner!

Jeg har skrevet i over 50 år, men romanserier først de siste femten årene. Før skrev jeg historiske romaner, barnebøker, fakta, fiction, dokumentarromaner osv. Det største jeg har opplevd var da jeg fikk utdelt Oslo bys kunstnerpris for 2009, og da jeg fikk delt førsteplass i en romankonkurranse på Dreyers forlag.

Jeg drømte ikke om å bli forfatter, men diktet eventyr fra jeg var barn. Som radiotelegrafist i utenriksfart, skrev jeg lange brev hjem til mor. Hun tok dem med i en misjonsforening og leste dem høyt. Flere utbrøt: «Hun må bli forfatter!»  Det ga meg det puffet jeg trengte.

Etter å ha utgitt 60 bøker av forskjellig slag, ble jeg spurt om jeg ville prøve meg på serier. Jeg strittet imot, men ga meg til slutt og opplevde at det var enda morsommere. Før kunne jeg ikke fordra å ta farvel med mine oppdiktede personer, nå kan jeg følge dem videre.

Jeg skriver hver eneste dag, også lørdager og søndager og i feriene. Først hele formiddagen, deretter om kvelden når jeg er ferdig med å hjelpe 15-åringen med lekser. Jeg skriver også en debatt-artikkel  for Aftenposten minst en gang i måneden og en julehistorie for ukebladet «Hjemmet» hvert år. Jeg blir dessuten ofte bedt om å holde foredrag, men det er romanseriene som står mitt hjerte nærmest.

Jeg klarer ikke å lage en disposisjon, det er personene mine som forteller meg hva som skjer. Jeg skriver ned det de sier og foretar seg. Idet jeg begynner, er jeg inne i huset til Elise, min hovedperson, og opplever alt sammen med henne.

Forrige søndag opplevde jeg noe helt utrolig. Elise bor i Maridalsveien 76, Oslos minste og eldste hus på 42 kvadratmeter. En gang tok jeg mot til meg og banket på porten, ble kjent med det unge paret som har kjøpt huset og fikk se det både innvendig og fra baksiden. Søndag ble jeg buden dit til middag, sammen med et eldre ektepar som bor vis a vis og hadde mye å fortelle meg fra gamle dager. Da fikk jeg se papirer fra byarkivet og oppdaget at kvinnen som bodde der på Elises tid het Elise… Og ikke nok med det, det hadde også bodd en kvinne der ved navn Eleonore (Elises kusine i serien)! Det underlige stoppet ikke der. Samme formiddag hadde jeg tatt meg den dikteriske frihet å dikte opp et vedskjul ved nordveggen inn mot Biermannsgården. «Så morsomt at alt er slik som det var!» utbrøt jeg begeistret. «Ja, det er bare en forandring,» fikk jeg til svar.  «Der borte lå et vedskjul!» Det var akkurat der jeg hadde plassert det i tankene! Jeg fikk frysninger på ryggen.

Jeg gruer meg til en gang å avslutte serien, men velger ikke å tenke på det. I likhet med leserne er jeg spent på hvordan det går med Elise og familien hennes. For meg er de levende personer, helt forskjellige, med sine gode og dårlige sider. Det hender en av dem gjør noe jeg synes er dumt, men jeg forandrer det ikke,  hun/han gjorde det jo. «Det var dumt av deg,» sier jeg høyt til den det gjaldt.