Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Liv Almendingen er forfatteren bak ”Sagaen om Sunniva“, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!

Jeg var ikke gamle knøttet da pappa spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor. ”Forfatter,” svarte jeg raskt. ”Det er ikke noe du kan bli,” sa pappa, og virket lettere paff over svaret mitt. ”Det er et talent du må være født med.”

”Så er jeg vel født forfatter, da,” sa jeg trassig – for å gjøre noe annet enn å fantasere og skrive var utenkelig for meg. En livlig fantasi har jeg visst alltid hatt – min lillesøster var ikke mer enn tre år da hun fikk kjenne mitt spirende fortellertalent på kroppen. Det var ikke av ondskap, men jeg innbilte henne at overkøya var dekket på et cruiseskip, og at linoleumsgulvet nedenfor var havet. Ingen i familien har glemt hjernerystelsen hun fikk da hun stupte uti for å bade …

Opp gjennom barneårene ble metervis av eventyr kludret ned på doruller (den gangen papiret var blankt og glatt …), notatbøker ble fylt med glødende dikt, og skolestilene ble så lange at læreren må ha hatt et svare strev med å rette dem. Så kom min første ”utgivelse”! Det var et bidrag til ”Romantikk” og handlet om mitt første kyss, det vil si det kysset jeg innbilte meg at jeg hadde fått, men som ikke kom før langt senere. Etter hvert tjente jeg noen kroner på skrivingen også, først produserte jeg stiler for andre og fikk en slant eller to, senere ble det mer ”renhårig” arbeid: noveller til ukebladene.

I voksen alder forsto jeg omsider at det skulle mer til enn skrivelyst og fantasi for å bli forfatter. Isteden startet jeg et grafisk firma og forsøkte å slå fra meg den gamle drømmen. Jeg endte selvsagt opp med å arbeide med bøker i alle fall – designet bøker, oversatte og skrev en skolebok på bestilling. Da jeg hadde giftet meg og fått barn, kom det enda flere bøker inn i livet mitt. Mannen min og jeg kjøpte nemlig en norsk bokhandel i Spania.

En dag jeg skulle bestille Damms høstbøker til bokhandelen vår, lyste forlagets annonse mot meg: ”Vil du bli vår nye serieforfatter?” Det var som om dette var muligheten jeg hadde ventet på bestandig! Jeg brettet opp ermene og skrev for livet. Det var ikke nødvendig å gjøre ferdig en hel bok engang, bare noen kapitler og en plan for den videre handlingen.

Et par måneder etter at de første sidene av Sagaen om Sunniva så dagens lys, fikk jeg en telefon fra forlaget. Den samtalen endret livet mitt. ”Kunne du tenke deg å begynne å skrive på heltid?” Gjett om jeg svarte ja! Så kunne jeg endelig gjøre det jeg liker best av alt: skrive.

Foran oss ligger et ferskt år som hvitt, uplettet papir. Det er en strålende mulighet til å tenke nytt – til å legge spennende fremtidsplaner, knytte nye vennskapsbånd, glede hverandre – og kanskje få oppfylt en gammel drøm eller to. Selv skal jeg skrive ferdig de siste bøkene i Sagaen om Sunniva. Etterpå har jeg tenkt å slippe til noen nye historier som ligger og syder i bakhodet.

Godt nytt år til dere alle!