Hvorfor skriver egentlig serieforfatterne våre? Hva inspirerer dem, og hvor og hvordan jobber de? Synnøve Eriksen er forfatteren bak ”Østenfor sol“ og «Livet i Bergfoss«, og her gir hun deg et lite innblikk i sitt forfatterskap!
Jeg skriver fordi jeg har historier som jeg vil formidle. Når jeg er i en skriveprosess arbeider jeg hver dag. Som regel har jeg en kort økt på formiddagen, og en lang på kvelden. Ikke sjelden skriver jeg meg inn i natten, og det har også hendt at jeg har skrevet meg frem til en ny dag. Kontoret mitt er en arbeidsplass, uten verken potteplanter, telys eller annet nips. Her skal det kun jobbes.
Jeg har alltid likt å skrive. Som elleveåring var jeg redaktør for mitt eget ukeblad. Jeg innehadde også de andre stillingene, jeg var både journalist og illustratør. Ukebladet var håndlaget og kom i et svært begrenset opplag, men hadde både kakeoppskrifter, musikknyheter, reportasjer og intervjuer, samt novelle og føljetong. Etter hvert ble det mindre av alt det andre stoffet, og stadig mer av føljetongen. Jeg kan ikke huske om jeg noen gang ble helt ferdig med den fantasirike historien, men den var mitt aller første forsøk på å skape min egen skrevne verden.
I tenårene fattet jeg meg i korthet, det skulle være poetisk og symbolrikt. Notatbøker ble fylt med entusiastiske vers, både med og uten rim. Mine første ord til allmennheten var et dikt som stod på trykk i Nordnorsk Magasin, jeg var seksten og syntes det var stor stas. Det skulle gå mange år før min første roman så dagens lys, og den fikk naturligvis tittelen Første møte.
Bergfoss ble lansert i februar 2002, og kan dermed feire 10 års jubileum. Serien har gjenoppstått som Livet i Bergfoss, bearbeidet og med nye, forfriskende forsider laget av kunstneren Christine Istad. Jeg har også et annet rundt tall å feire i år. Når bind åtte i serien Østenfor Sol – Fløyelsnetter – kommer 5. mars, er det bok nummer 50 fra min hånd. Siden jeg har en klokkeklar tro på tallenes magi burde jeg da ha satt punktum for de lange fortellingene. Om ikke lenge gjør jeg det.
Hvorfor har jeg skrevet alle disse bøkene? Fordi det har vært givende, utfordrende og lærerikt. Gjennom rollefigurene i bøkene mine har jeg skaffet meg mye kunnskap. Jeg har vært både prest, bilmekaniker, lege, bonde, kokk, veterinær, hotelleier, morder og klovn. Jeg har lært hvor tøffe redningsaksjoner i vinterfjellet er, hvor krevende og omfattende en drapsetterforskning kan være, og hvor harde kår folk i Tsjetsjenia lever under. Bare for å nevne noe av alt som skjer i den tyve bind lange serien om folkene i Bergfoss.
I Doras datter tok jeg pulsen på Europa i mellomkrigstiden med hovedvekt på byene: Paris, London, Edinburgh, Firenze, Wien og Berlin. Foruten Kristiania som ble til Oslo i løpet av serien, og naturligvis Doras by.
Serien Nordlys har handling fra 1970-tallet – tiden med slengbukser, stripete pologensere, folkevognbusser og menn med langt hår. Også i Østenfor Sol har mennene langt hår, gjerne bundet i nakken med en lærrem. Ellers er det himmelvid forskjell fra 1974 til 1784, året da handlingen i Østenfor Sol begynner. Alle som følger serien vet også at man i prologen til hver bok får et glimt av livet til de to som grunnla gården øst i Aker. Det skjedde på 1500-tallet, en brytningstid som fikk store følger både for land og folk.
Snart skal historien om Lucia og Skule skrives. Det gleder jeg meg til.
Med ønske om fine lesestunder i lange vinterkvelder
– Synnøve Eriksen.