Mest dramatiske serieøyeblikk

Det ble sendt inn svært mange gode forslag til mest dramatiske serieøyeblikk, og nå er alle stemmene talt opp! Tusen takk til alle som har sendt inn forslag!

Det er tydelig at seriene våre er fulle av gripende scener som både har preget livene til figurene og gjort et sterkt inntrykk på oss. Noen øyeblikk husker vi imidlertid bedre enn andre, og her er listen over øyeblikkene dere synes er de aller mest dramatiske:

1. Morshjerte (bok 15 og 16):
Når Solbu brenner ned og Thorleif og Erlend dør

Det hamret på døren. Maren satte seg fortumlet opp i sengen.
Maren! Maren, åpne døra!
Det var mørkt i soverommet. Hamringen ga gjenlyd i hele huset. Hun snudde hodet og så at sengen ved siden av henne fortsatt var tom. Hvor i alle dager var Martin? Hun stakk føttene i tøflene, gikk ut på gangen og kikket inn døren til Odas rom. Hun var redd bråket skulle ha vekket henne, men alt var stille der inne. Så stille hun kunne, løp hun ned trappen.
Det var høgåsbonden som sto utenfor, uten ytterklær og med håret i vill uorden. – Det brinn, ropte han, vill i øynene. – Solbu brinn!
Maren tok seg til halsen. – Brinn det på Solbu?
– Ja, heile huset står i lys lue! Og Thorleif er der. Thorleif og Erlend!
– Erlend? Han er vel med ho Sigrid på Høgås?
– Nei, han … han Erlend er med far sin.
Maren kjente alt blod forlate ansiktet. Natteluften kjentes med ett så underlig iskald mot ansiktet. Hun ség stille sammen. Mørket veltet over henne.
Dommedag, var det siste hun tenkte. – Nå kommer dommedagen.

2. Arvesynd (bok 4):
Når Johan finner ut at Sivert er sønnen til Jo

Jo hadde tørket bena til Sivert og plassert ham på den store flate stenhellen på setervollen, den de ofte brukte til bord når de spiste ute. Mali skulle akkurat til å ta et skritt frem, da hun så Jo stivne. Ansiktet hans ble gråhvitt.
– Det er han far! ropte Sivert og hoppet ned fra steinen.
Han grep hånden til Jo og ville dra ham med seg. – Han far er kommen! Du lyt hels på han far, fjellmann!
Hjertet stoppet i brystet på Mali. Hun måtte støtte seg til dørkarmen for ikke å sige sammen. Langsomt snudde hun hodet. Like bak henne, ved enden av seterskjelet, sto Johan. Han så henne ikke. Øynene hans hang som hypnotisert ved de to oppe ved stenen.

3. Sagaen om Sunniva (bok 7 og 17):
Når barnet til Sunniva blir stjålet og det blir avslørt at Tore er hennes sønn

En jamrende lyd gled over leppene hennes. Barnet! Hvordan sto det til med det? Hadde moren hennes virkelig vært her? Hun grep seg til pannen. Med ett sto synet av den nyfødte klart for henne.
«Takk, Gud,» hvisket hun og fuktet de tørre leppene. Selv om gutten hennes var liten, hadde han sett både sterk og frisk ut.
Febrilsk søkte hun etter ham med blikket. Hun ville ha ham hos seg med det samme. Brystene hennes hadde alt begynt å sprenge. Han måtte være sulten, hjertebarnet hennes.
I det samme rykket hun til. Satt det ikke en mørk skikkelse i skyggen inne ved veggen? Var det moren? Hun tok seg fortumlet til hodet igjen.
Mor er jo død, minnet hun seg selv på. Så ble hun klar over den ljomende stillheten. Skulle det ikke ha vært lyder – barnegråt, små, lette søvnpust? Noe!

4. I krig og kjærlighet (bok 22):
Når Per og moren hans blir sendt til konsentrasjonsleiren

Line ble sparket i ryggen, slik at hun datt framover og dyttet Per overende i setet. I neste øyeblikk hadde hun fått ham inntil seg, og gjemte hodet ved skulderen hans. Han strøk henne. Kristin skulle til å løfte en hånd og vinke, da hun så Gregersen ta opp et lommetørkle og dra det over pannen. Hun kremtet høyt. «Kan jeg få lov til å ta farvel med dem?»
Politimannen kastet et blikk opp i veien, som om han var redd for å bli sett. «Ja, men la det gå fort. Vi har ikke hele dagen!»
Knærne hennes skalv da hun skyndte seg bort til bilen. Hun satte seg på huk ved stigbrettet og svelget hardt. «Dere får ha det bra. Takk for at du har hjulpet faren min, Per. Uten deg hadde han ikke klart seg.»
Per knuget morens hode inntil brystet. «Si til onkel Johan at jeg kommer tilbake og karver ferdig tobakken hans.»
«Det skal jeg gjøre. Ta vare på moren din. Hun trenger deg nå.»
Han nikket.

5. Fossefall (bok 1):
Når Amalie blir vitne til at den kappekledde kaster en kvinne i fossen

Hun krabbet bortover. Nå måtte hun se hva Ondskapen gjorde ved fossen! Hun måtte!
Kvinnens hår hektet seg fast i en bjørkegrein. Amalie gispet da mannen brutalt røsket håret løs. 
Amalie la hånden foran øynene. Hun turte nesten ikke se på ham nå. Hun sprikte med fingrene. Gjennom en liten glipe så hun at han kikket over elvestupet. Han løftet kvinnen høyt. I neste øyeblikk kastet han henne fra seg.
Lenger nede ved elvestupet, skjult for Ondskapen, lå Amalie strak på bakken og så at kvinnens kropp slo mot den bratte, steinete veggen. Håret virvlet rundt henne. Amalie hørte at hun skrek, så ble skrikene borte i fossens bulder. Hun registrerte bølgen som slo oppover steiner og kratt, mens det dunket i tinningene. Svetten rant og redselen lammet bena hennes.
Kjolestoffet var det siste hun så, før kvinnen forsvant i dypet.

Sendte du inn et forslag i konkurransen? Da har du fått en mail hvor vi ber deg om å sende oss adressen din slik at du får tilsendt en bok i premie! 🙂

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *