8. mai – frigjøringsdagen

8. mai er en spesiell dag i Norges historie. For nøyaktig 67 år siden kapitulerte tyske militære styrker etter fem år med okkupasjon i Norge. Dagen i dag er offisiell flaggdag, og i 2010 bestemte regjeringen at 8. mai også skal merkedag for krigsveteraner.

Seriene våre er fylt med både dramatiske og gripende øyeblikk, og noen skildrer også Norges kamp for frihet under krigsårene. Vi har funnet to svært forskjellige scener fra frigjøringsdagen vi ønsker å dele med deg på denne dagen.

Den ene scenen er fra Arvesynd, når Mali får beskjed om at freden har kommet til Norge. Den andre scenen er fra I krig og kjærlighet. Jan og Kristin er dobbeltagenter for Norge og kommer her hjem igjen fra Sverige, ført av grenselosen Rolf. Hele bygda tror de er nazister, og de engster seg nå for hevnen …

Arvesynd 24, Isroser:
Det var Ola som kom med det glade budskapet. Han kom løpende nedover veien mot Stornes og fektet med armene.
– Krigen er slutt! Det er fred! Det er fred!
Mali hørte ham gjennom det åpne stuevinduet og reiste seg brått.
– Ka verden, sa hun og løp bort til vinduet. – Ka det er han seier?
Håvard og Oja hadde også reist seg.
– Vi får no ut og hør ka som står på, sa Håvard og gikk mot døren.
Innejentene og drengene fulgte etter, så slik hadde det seg at det sto en hel liten delegasjon på kloppen da Ola stormet inn på tunet.
– Tysker’n har kapitulert, ropte han strålende mot dem. – Det er fred!
– Fred? Ordet sank inn i Mali. – Ka du fortæl?
Ola var så ivrig at han snublet i ordene. I rivende fart fortalte han hva han hadde hørt på radioen, om tyskernes betingelsesløse kapitulasjon og at Hitler visstnok hadde tatt livet av seg i en bunker i Berlin, sammen med elskerinnen sin, Eva Braun.
– Fangan på Grini er frigitt, strålte han, – og norske styrker har teke over all stand. Det er fred no! Landet er fritt!
Endelig gikk det opp for dem hva han egentlig sa, og jubelen brøt løs. De ropte hurra i munnen på hverandre, og Mali kastet seg i armene til Håvard og lo og gråt på samme tid.
– Endeleg, hikstet hun. – Endeleg fred!

I krig og kjærlighet 30, Oppgjørets time:
Det var skumring da de rundet den siste svingen og kom inn på den rette strekningen mot Innbygda. Hjertet hennes dunket. Alle satt stive og tause i vognen, som om det var noe fryktelig som ventet dem.
”Det er så stille. Hører du det, Jan?”
”Vi er ikke nær nok ennå.”
Han hadde rett. Da de passerte hotellet, så de to biler fulle av unge menn som tydeligvis hadde drukket en del. De hoiet og viftet med norske flagg. En gruppe husmødre som hadde stimlet sammen foran samvirkelaget, stirret åpenlyst på dem. Rolf tok av seg skyggeluen og hilste. ”God kveld og signe freden, fruer. Vi har kjørt helt fra Sverige. Har det vært en fin feiring?”
Kvinnene nikket. ”Vi venter på et parti torsk. Det skulle komme fra Vestlandet når som helst.”
”Torsk, sier dere? Det er det lenge siden folk i Trysil har smakt.”
”Hva gjør du sammen med dem, Rolf?” Det var Einars svigerinne fra vestsida som tok et skritt fram. Hoftene hennes var brede. Hun så ikke ut til å ha lidd noen nød i matveien, tenkte Kristin.
Jan stivnet, kjente hun. ”Sitt stille. Ikke svar dem,” hvisket hun.
”Kristin og Jan er gode nordmenn som noen. Det står ikke på det. Har dere sett Tordis i dag?” sa Rolf.
”Hun og Gudrun er hjemme. De har slaktet en kalv og forbereder et festmåltid. Nå venter de bare på deg og Ivar. Egil er det visst ingen som har hørt fra.”
”Og tyskerne?”
”Noen reiste i går, men ikke alle. De sitter i brakkene uten våpen.»

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *