I begynnelsen av mai ble filmtraileren til vår nye serie, Nattmannens datter, spilt inn i Bergen. Med på filmsettet var selvfølgelig også forfatteren av serien, May Lis Ruus, og under har hun skrevet en liten stemingsrapport fra innspillingen. Vi gleder oss til å vise filmen til dere, og legger den ut så snart den er ferdig klippet!
Tekst: May Lis Ruus
«Stans dette med en eneste gang!» roper den kappekledde nattmannen fra Manufakturhusets flombelyste plass.
Bak ham står en liten gruppe statister som fremdeles holder ut kulden og de lange ventetimene. Bundet til en stor stokk står en hutrende Lucie med bar rygg. Skrikene hennes har nettopp gjallet gjennom luften og sikkert satt et støkk i festglade mennesker på byen.
«Hvordan våger du? Dette er en intern avstraffelse og du har intet her å bedrive.» Husmor Hallands røst rekker lenger enn til mikrofonen, nattmannen, tukthuslemmene, filmcrewet og oss andre som ser på.
Jeg står på en trapp og får en følelse av overveldenhet når jeg ser alt som er satt i stand fordi jeg en dag ville skrive om nattmannen og hans datter.
Produksjonsselskapet og innleide utstyrsfolk teller 12–14 stykker. Det er 22 skuespillere og statister involvert. Noen av skuespillerne har jeg sett i filmer før, deriblant hun som spiller Lucie, Julie Rusti. Jeg synes det er fantastisk at alle sa ja, noen kom til og med fra Oslo.
Alle fryser, for det er en kald helg med 3 grader og vind. I løpet av lørdagen har vi sol, regn, sludd, snø og hagl på størrelse med erter. Det er en utfordring for alle som er kledd i tynne klær, og det er mye venting. Men folk snakker og blir kjent, noen av de yngste jentene løper bort i Marken for å underholde forbipasserende med dans og sang, og innimellom varmer vi oss i bilene. Nattmannen i sin sorte kappe skremmer vettet av folk da han går en tur for handle litt. Tidligere på dagen har han gitt oss gåsehud og klump i halsen. Han skal forlate sin elskede datter Lucie, og ansiktet hans er som hugget i stein.
Kamerakranen rigges opp og ned, igjen og igjen i løpet av disse to lange dagene. Den største lampen er flysendt fra Oslo, for så store lamper finnes ikke i Bergen. Når jeg om søndagen ser hva lyset gjør med de regntunge trærne ved et vann utenfor byen, er jeg ikke i tvil om at denne lille filmen må bli storslått, til tross for sin beskjedenhet.
Alt klaffet. Ingen snarveier ble tatt, selv om været forsinket spilleplanen med mange timer, noe som gikk ut over nattesøvnen til de utholdende filmfolkene. Skuespillerne overbeviste og personifiserte menneskene som til da bare hadde befunnet seg i mitt hode. Jeg gleder meg til å se resultatet og er sikker på at boktraileren vil gi et riktig inntrykk av Nattmannens datter som serie.
