I Nattmannens datter, som vi lanserer på mandag, vokser hovedpersonen Lucie opp på Manufakturhuset i Bergen. På 1600-tallet dukket det opp tugt- og manufakturhus i hele Europa som følge av økt fattigdom, arbeidsledighet og løsgjengeri.

Livet på tugthusene var svært tøft. Lange arbeidsdager, minimale matrasjoner, beinhard disiplin og umenneskelige straffemetoder var realiteten for de mange vergeløse barneskjebnene. I dette innlegget forteller forfatteren av serien, May Lis Ruus, om noen av de norske tugthusene.

I Danmark-Norge ble det første Tugt- og Børnehuset opprettet i 1605 i København. Der skulle hjemløse og vergeløse barn få oppdragelse og yrkesopplæring. Etter hvert ble hjemmet også brukt som en straffeanstalt for voksne. Halvparten av alle de anbrakte barna døde av sykdommer, mens 20 % av dem flyktet. Svært få forlot Børnehuset til fordel for et arbeid i det øvrige samfunn.

Bergen fikk sitt første Børnehus i 1646. Det var opprinnelig et sosialt tiltak der fattige gutter og jenter i alderen 12–18 år som hadde mistet omsorgspersonene sine, kunne få oppdragelse og lære et håndverk. Samtidig kunne prostituerte dømmes til et opphold der, adskilt fra de unge ”paa det de ikke skal lære dem Udyd”. Inntil 30 lemmer kunne bo og arbeide der.

I 1684 fikk handelsmannen Jacob von Wida kongens tillatelse til å opprette “et grof linnet og ulden manufactur i Børnehusset”. Han fikk enerett til å levere uniformer og uniformsdeler til regimentene og garnisonene i Bergen, Trondheim og Kristiansand. Slik ble Børnehuset heretter kjent som Manufakturhuset. 12 kostbare vevstoler ble kjøpt inn, og antall lemmer ble økt til 100. Etter hvert ble det større vekt på voksne arbeidere, og noen bare arbeidet der, og bodde andre steder.

I dag er det ingenting igjen av det opprinnelige Manufakturhuset inne, det er kommunale kontorer der. Kun et kirkerom står igjen. Utvendig står huset noenlunde på samme sted som det ble oppført, men det er kun halve huset, og det er bygget opp igjen og restaurert etter forskjellige branner.