Årets manuskonkurranse er lansert, og vi gleder oss til å lese alle manusene som kommer inn! Det er mange som går med en drøm om å bli forfatter, og vi har snakket med et par av forfatterne våre om hvordan det føles å seriedebutere.

Først ut var Renate Josefsen som i februar debuterte med Stina Saga, og i dag forteller Elisabeth Hammer om sin seriedebut. I fjor sommer lanserte vi hennes første romanserie, Maria av Svaneberg.

Selv om jeg alltid har elsket å dikte historier, kan jeg ikke si at jeg allerede som barn drømte om å bli forfatter. Jeg trodde aldri at det kunne være mulig å leve av å skrive, verken helt eller delvis, og fikk meg heller en profesjon som jeg visste ville gi meg både jobb og inntekt i fremtiden. Men skrivelysten presset seg frem, og i voksen alder begynte jeg å fundere over om det var mulig for meg å bli forfatter. Likevel kom jeg liksom aldri i gang. En ting var at jeg manglet «Den store ideen» til en god roman, en annen ting var usikkerheten knyttet til hva som ville skje om jeg tok mot til meg og sendte manuset mitt et forlag. For én ting er å skrive for egen underholdnings skyld, noe helt annet å skrive noe som andre både skal lese og bedømme …

Konkurransen
En kveld jeg snoket på nettet snublet jeg over en konkurranse utlyst av Cappelen Damm. De var på jakt etter forfattere som hadde en idé til en serieroman. Jeg må innrømme at jeg ikke umiddelbart visste hva en serieroman var, men så husket jeg at jeg faktisk hadde lest en bokserie en gang, om en fascinerende heksemester fra Island. Bøkene var for lengst borte, forsvunnet på et flyttelass antar jeg, men fortsatt husket jeg en del. Kunne jeg skrive noe lignende? Kanskje. Men jeg skulle på to ukers ferie til Mallorca om få dager og fristen for innsendelse gikk ut noen korte uker etter det igjen. Kunne jeg rekke det? Kanskje ikke, men jeg hadde ingenting å tape på å forsøke og satte i gang.

Jeg tror det må ha vært den artigste ferien i mitt liv. Alle ideer ble knotet ned i en liten notatbok, og handling og karakterer begynte å ta form i tankene mine. Vel hjemme skrev jeg på spreng, og den korte tidsfristen ga meg egentlig ingen mulighet til å få kalde føtter. Jeg sendte derfor inn bidraget mitt uten i det hele tatt å ha noen formening om det jeg hadde produsert var innenfor hva som var forventet, om det var bra nok og ikke minst om det var en historie som kunne bli lang nok til å passe som en serieroman.

Så var det bare å vente. Jeg hadde nok ikke så store forhåpninger i utgangspunktet, men de steg ettersom tiden for avgjørelsen nærmet seg. Jeg ble derfor fryktelig skuffet da jeg så på Cappelen Damms nettside at konkurransen var avgjort og at vinneren var kåret. Det var ikke meg.

Brevet
Dette var en fredag, jeg tror det var rett før vinterferien, for vi dro på hytta samme ettermiddag. Det var ikke fritt for at skuffelsen la en liten demper på ferien, men heldigvis har jeg en mann som er ukuelig optimist. Han overbeviste meg om at jeg ville få flere sjanser og at jeg ikke måtte gi opp. Og han hadde rett. Allerede da vi kom hjem fra hytta, fant jeg et brev fra forlaget i postkassen. Jeg antok at det var et svarbrev med informasjon om vinneren, og siden jeg allerede visste hva som hadde skjedd, la jeg det fra meg uåpnet mens vi pakket ut etter hytteturen. Først da kvelden kom, spratt jeg konvolutten for å skumme gjennom avslaget. Men så var det ikke et avslag likevel. Jeg hadde ikke vunnet, men forlaget ville likevel jobbe videre med meg for på sikt kanskje å gi ut serien min. Den lille reservasjonen fikk jeg knapt nok med meg, for jeg visste at jeg hadde vilje nok til å få det til om bare forlaget var tålmodig med meg og ga meg den opplæringen jeg trengte. Og det gjorde de.

Det tok i underkant av 2,5 år fra jeg fikk brevet og til jeg stod med det første eksemplaret av Maria av Svaneberg i hånden. Det var et stolt øyeblikk, etter en svært lærerik og utrolig morsom tid. Det å kunne utveksle ideer og tanker med redaktører og konsulenter som har mengder av erfaring, er inspirerende og utviklende. Minst like spennende som prosessen med å utvikle serien og karakterene, er det å se serien komme til liv gjennom illustrasjon, design og filmtrailer.

Skriv masse!
Snart begynte også tilbakemeldinger fra leserne å strømme inn, og det var en uventet hyggelig opplevelse. Uventet fordi jeg ikke egentlig hadde tenkt tanken at leserne kunne skrive på bloggen og Facebook, men også fordi jeg forstod at det fantes mange mennesker som virkelig levde seg inn i historien og koste seg med den og karakterene. Det å vite at det sitter mange lesere og venter i spenning på hva som nå vil skje med Maria og de hun har kjær (kanskje spesielt den unge mannen på omslaget under?), har gjort hele opplevelsen med serien mye større også for meg som forfatter.

Om du drømmer om å bli serieforfatter vil jeg råde deg til å skrive masse. Selv om det du skriver kanskje ikke kan brukes (jeg har masse liggende på min PC som aldri vil se dagens lys), vil det gi deg verdifull erfaring og trening. Sørg også for å gjøre ting som inspirerer deg, sett av tid til å se en film, les en bok, lytt til musikk eller gå en lang tur og nyt vakker natur. Det er ikke bortkastet tid, for en idé til en bok eller en serie kan dukke opp der du minst venter det. Maria av Svaneberg er for eksempel inspirert av en sang om en mann som dro i krigen og måtte forlate de han elsket. Serien har utviklet seg i en annen retning enn sangens innhold skulle tilsi, men den var likevel mitt utgangspunkt da jeg lå på solsengen og drømte om en ny karriere som forfatter.   

Så om du har en drøm om å bli serieromanforfatter, send inn ditt bidrag til konkurransen. For en ting er sikkert – drømmen vil aldri bli virkelighet om manusene forblir i en mappe på din private PC, ulest av andre enn deg selv. Ta heller sjansen, hiv deg frempå, og lykke til!

God sommer til deg fra Elisabeth.