Har du noen gang lurt på hvordan serieforfatterne klarer å finne på alt de skriver om? Sannheten er at de ikke alltid gjør det! Dedikerte lesere hjelper ofte forfatterne ved å fortelle historier fra sitt eget liv. I dette innlegget forteller forfatteren av Sønnavind, Frid Ingulstad, om noen av sine møter med «hjelperne» sine.

Tekst: Frid Ingulstad

Å skrive serieromaner gir oss serieforfattere en enestående mulighet til å bli kjent med leserne. Ved at de følger bøkene våre måned etter måned, år etter år, og lever seg inn i skjebnene til våre mer eller mindre oppdiktede personer, føler de at de også blir kjent med oss. Etter at jeg utga min første bok i Sønnavind-serien, har jeg fått en skare med gode venner. Eldre mennesker gir meg stoff ved å fortelle om sitt, foreldrenes eller andre slektningers liv og lar meg bruke alt jeg får. På denne måten blir bøkene en slags fra-virkeligheten-historie. 

Det er både triste og morsomme historier:  En fire-åring falt i fossen, men ble fisket opp og reddet livet. Da bestemoren fikk ham hjem og forsto at han hadde overlevd, utbrøt hun: «Å, kunne’n ikke fått sleppe!» I hennes øyne var livet så hardt  at hun ville spart ham for det. 

En annen leser fortalte at mormoren hennes bodde i annen etasje over melkebutikken. Da hun skulle ha barn igjen – de fikk jo både ti og tolv den gangen – satte alle ungene seg på trappen med hver sin vedkubbe i hånden. De skulle slå hjel storken når den kom … 

Å drive research er noe av det morsomste ved å skrive historiske romaner. Jeg lærer en hel del og oppdager så mye spennende som har hendt. Nylig kom jeg over en bok som var skrevet i 1949 og handlet om en fattig gutts liv på Vaterland og Grønland. Jeg ble så fascinert av historien at jeg sendte inn en artikkel til Aftenposten. I går fikk jeg telefon fra en mann på 82 som hadde lest artikkelen. Det var han som hadde trykket boken! Han ble trykkeri-lærling under krigen, og denne boken var hans første selvstendige arbeid. Nå har han invitert meg hjem til seg for å fortelle meg om sin barndom på Torshov.

En annen dag ble jeg invitert til Sandaker-senteret for å treffe en 100 år gammel dame som hadde mye spennende å fortelle fra Sagene på begynnelsen av 1900-tallet. Flere ganger har jeg også vært hjemme hos et eldre ektepar som har gitt meg masse selvopplevd stoff til Sønnavind. Hun er født på et lite rom og kjøkken ved Akerselva, og hans far var visergutt i Kristiania i 1905.  Jeg fikk lese farens dagbok, som er et lite stykke fascinerende Norges-historie.

I et avisutklipp fra 1920 leste jeg forresten om en sølvbrud som fikk sitt 22. barn! Går det an å ha en morsommere jobb enn å være serieforfatter?