Gamle bragder i nytt design

I forrige uke var første bok av Daniella av Holmegaard i salg – en miniserie på seks bøker. Serien har vært i salg før, i 2004, og vi spurte forfatter Trude Brænne Larssen om hvordan det føles at bøkene nå er i butikkhyllene igjen. Hun svarte med å skrive et ærlig og tankevekkende innlegg, som vi anbefaler alle å lese!

Tekst: Trude Brænne Larssen

Jeg leser nesten aldri mine egne bøker. Hvorfor skulle jeg det? Verden er full av fantastisk litteratur, og jeg har bare et visst antall år på jorda til å pløye gjennom mest mulig av det. Dessuten er det jo ikke særlig spennende, ettersom jeg vet hvordan det går.

Men nylig gjorde jeg et unntak. Daniella fra Holmegaard skulle ut på markedet igjen, i ny forpakning. Ny design og ny tittel – den første utgaven het bare Holmegaard. Og jeg må innrømme at det var med skrekkblandet fryd jeg mottok nyheten om at forlaget ville børste støvet av serien og la den komme ut til folket igjen.

Hvorfor følte jeg det slik?

Tja … I løpet av ni år skjer det jo mye i et menneskes liv. Ikke minst utvikler man seg. Også forfattere gjør det. Vi lærer hele veien, og jeg liker å tro at vi bli bedre. Kunne jeg fortsatt stå for noe jeg hadde skrevet for så lenge siden, eller ville jeg gremmes og helst forsvinne ned i et hull? Jeg var ikke sikker.

Serielitteratur er en utskjelt sjanger. Slike bøker forbigås i stillhet, eller omtales i foraktfulle vendinger, og vi som produserer dem blir (ofte – heldigvis ikke alltid) behandlet med en nedlatende overbærenhet. De færreste slipper inn i ”det gode selskap”, og så godt som ingen får innpass i Den norske Forfatterforening. Underveis i mitt 15 år lange forfatterskap møtte jeg denne holdningen så ofte at jeg etter hvert begynte å tro på den selv. Jeg så ned på mitt eget arbeid. ”Æsj … Det er jo bare serielitteratur,” tenkte jeg. Det hendte til og med at jeg sa det høyt. Ikke fordi jeg trodde at bøkene mine var dårlige, men fordi jeg tenkte at terskelen for å skrive dem tross alt ikke var så høy.

Til slutt ble forakt og selvforakt dødsstøtet for mitt forfatterskap. Ja – jeg tør si det høyt. Mangelen på anerkjennelse ble utslagsgivende da en tilfeldighet førte meg inn av døra til redaksjonen i lokalavisa Gjengangeren i Horten, der jeg bor. Der ble jeg etter kort tid ansatt som journalist, til tross for at jeg ikke har den riktige utdannelsen.

Som journalist opplevde jeg nemlig det motsatte. Ikke en dag gikk, uten at jeg fikk høre at jeg var flink. Det ble sagt på redaksjonsmøtene, og jeg ble det fortalt i møte med folk jeg møtte ute i byen. Jeg sugde det til meg som en svamp, utsultet som jeg var.

Selvfølgelig hendte det også at jeg fikk skamros den gangen jeg arbeidet som forfatter på fulltid. Redaktøren min sa det. Redaksjonssjefen sa det. Forlagssjefen sa det. Og alle leserne! Jeg fikk så mange e-poster og brev at det i perioder var vanskelig å svare på alle. Men i hodet mitt telte det liksom ikke. Det føltes omtrent som et utsagn fra min bedre halvdel: ”Ja, men jeg synes du er pen!” Det var jo noe han sa, bare fordi han var glad i meg, tenkte jeg.

Men ni års avstand til egne skriverier, gir kanskje en mulighet til å se ting i et litt annet perspektiv. En større avstand. Derfor rigget jeg meg til med pledd og puter i sofaen, og stålsatte meg til møtet med mitt eget verk. Nå skulle jeg få se …

Klokka nærmet seg fem neste morgen da jeg kunne legge den fra meg, ferdig utlest. Jeg hadde ikke klart å stoppe lesingen. Underveis hadde jeg vært på en reise, nesten som en film, mens jeg innimellom kunne ta meg til brystet og rødmende erkjenne: Dette er jo bra! Spennende, troverdig og til tider ganske morsomt. Jeg har ingenting å skamme meg over, innser jeg nå. Det hadde jeg helt sikkert ikke den gangen heller.

Kanskje tenker du at kompleksene mine var tåpelige, eller at den ni år forsinkede stoltheten grenser til innbilskhet. Det får så være.

Jeg, derimot, kjenner at det minner meg litt om det å se seg selv i speilet. De færreste av oss, og kanskje særlig oss damer, er fornøyde med det vi ser. Vi skulle vært slankere, hatt mindre nese, mindre dobbelthake, mindre poser under øynene … Og har vi ikke alltid tenkt slik, selv da vi var tjue? Eller femten? Den gangen var det kanskje kvisene som plagde oss, ikke dobbelthaken, men tilfredse med oss selv er vi ikke.

Helt til man kommer over et gammelt fotografi av seg selv. Da ser man det plutselig. Milde himmel, så flott jeg var den gangen. At jeg ikke visste det da!

Så kanskje man skal rette seg i ryggen, heve hodet og være fornøyd med den man er, og det man kan. Her og nå. Den som gjør sitt aller beste, vil trolig ha grunn til å være fornøyd med seg selv, både i dag og om ti eller tjue år. Langt inn i evigheten …

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *