Busklitteratur

Forfatterne våre har utallige morsomme historier fra møter med leserne, og ikke-leserne, sine. Det er mange som har meninger om bøkene deres, og som regel er tilbakemeldingene positive og leserne entusiastiske.

Men noen ganger møter de skeptikere også. Denne underholdende historien har forfatteren av Stormvinder og Lassjenta, Berit Elisabeth Sandviken, fortalt og skrevet ned for oss. God fornøyelse!

Tekst: Berit Elisabeth Sandviken

Det var sommer og solskinn, i en norsk by, utenfor en bokhandel. Jeg hadde pyntet meg sånn passelig i skjørt og lette sko. Hadde visst også vært hos frisøren. Nå sto jeg der spent og glad. Og svært stolt. Klar for første møte med mennesker som jeg håpet ville lese og like bøkene mine. For jeg var blitt forfatter! 

Serien min, Lassjenta, var nettopp blitt lansert med brask og bram, jeg var fortsatt halvt i den syvende himmel, halvt utenfor meg selv. For en drøm gikk i oppfyllelse da et stort forlag (nå CappelenDamm) kåret min roman som vinner i den store konkurransen. Og nå sto jeg der med en bunke helt ferske Lassjenta-bøker i hånden.

Inne i bokhandelen hadde betjeningen pyntet og satt fram bord, blomster og boller(!) til ære for meg og kundene sine, og mange stakk innom. Men siden været var fint, tok jeg steget utenfor dørene og pratet med de som hastet forbi og tilbød dem gratis bok. Og naturligvis tok de fleste imot og kvitterte med smil og hyggelige ord i forbifarten.

Etter en stund kom en eldre, pent kledd og smilende herre vandrende mot meg. Vi vekslet blikk, han smilte og nikket, som om vi var gamle kjente, nevnte det fine været og slikt en sier når en snakker sammen.

”Er du glad i å lese?” spurte jeg da været var brukt opp. Han bekreftet at han leste svært mye. Både aviser og bøker.

”Da har jeg lyst til å gi deg ei helt ny bok,” sa jeg. Og møtte nye smil, litt forundret, rett nok,  samt et ”Sier du det? Det var da svært snilt.”

Så stakk jeg til ham Lassjenta 1, Flukten, og bedyret at han ikke skulle betale noe for den. At den var en gave, som jeg håpet han ville like.

Den trivelige bestefaren strålte opp og takket hjertelig i hånden, før han løftet gaven og tok det fargesterke omslaget i øyesyn. Og sluknet.

”Å, nei.” Han ranket seg og så forbi meg mens han skjøv boka inn i hånden min. ”Nei, dette er jo sånn busklitteratur, det. Huff, nei, denne vil jeg ikke ha.”

Jeg husker ikke akkurat hvilken følelser som hugg i meg da, men jeg klarte i hvert fall å samle meg og spørre: ”Busklitteratur? Synes du jeg ser ut som en buskmann da?”

Gubben rygget flere skritt og saumfor meg, ifra de nette sommerskoene, skjørtet med sving i, den blomsterdekorerte jeansjakka og de nye øredobbene innunder bestemorssølvhåret. Det lyste stor forvirring fra øynene hans da han tok seg til pannen.

”Er det du som har skrevet den?”

”Ja.”

”Å nei, å nei. Tilgi meg, Tilgi meg, jeg visste ikke…”

Og der sto jeg med busklitteraturen min og stirret etter den sammensunkne, pent kledde eldre herren som tumlet bortover fortauet, mens han slo hendene for pannen ene gangen, og viftet rådløst ut i været den neste. Og så lenge jeg hørte ham i den trafikkløse gaten, stønnet han fortvilt: ”Å, nei, at jeg kunne si noe sånt. Å, nei, å nei, at jeg kunne…”

Jeg har tenkt mye på ham i årene etterpå, for jeg håper virkelig at sjokket han ga seg selv, ikke tok livet av ham. Jeg liker å tro at han gikk tilbake til bokhandelen dagen etter og kjøpte første bok av Lassjenta. Og abonnerte på de andre 33.

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *