Svalbard – Ellinors drømmeøy

Etter mange år på Svalbard har forfatteren av Annas skjebne, Ellinor Rafaelsen, flyttet til Drøbak i Oslofjorden. I dette innlegget forteller hun om de flotte årene hun har tilbrakt i Arktis.

Tekst og alle foto: Ellinor Rafaelsen

Ser ut på regnværet som har vart nesten hele sommeren og kommer til å tenke på han samen som beklaget seg til kompisen: – Nå går det mot vintertid og vi har ingen sommer hatt. Hvorpå kompisen svarer: Ka ska du med sommer hatt nå som det går mot vintertid?

Nei, si det! For meg har det vært en litt rar sommer. Jeg forandret nemlig adresse i mars. Fra Longyearbyen til Drøbak. Mine – til sammen – 7 år i Arktis er nå over og jeg må justere livsstilen min til å passe inn på fastlandet. Ikke helt enkelt, det.

Jeg kommer selvsagt til å reise opp til drømmøya mi med jevne mellomrom, så forskjellen blir vel bare at jeg ikke lenger skal ha fast adresse der oppe, men det er litt rart. Det har vært så utrolig gode år på Svalbard.

Og hva er det som gjør dem så gode? vil kanskje mange spørre. Hva er det som gjør at man blir bitt av ’Svalbardbasillen’ og så blir man aldri kvitt den igjen?

Naturen. Lyset. Menneskene. Tiden … Ja, for man får bedre tid til alt der oppe. Med ca. 40-50 km. bilvei til sammen på hele øya sier det seg selv at man ikke kan farte rastløst omkring fra sted til sted. Annet enn i skuter-sesongen. Da lokker hvite vidder, muligheter for å se isbjørn og uforglemmelige naturopplevelser. Om sommeren er det grilling i fjæra, fugletitting, søken etter de første små blomstene som klamrer seg til grusen nede på bakken og mange andre små og store gleder. Båtturer inn og ut av fjorder med fjellformasjoner som tar pusten fra en. Du blir aldri lei. Du ser aldri det samme bildet på netthinnen. Lyset, været, årstidene – de får landskapet til på forandre seg fra time til time.

Også menneskene. Der er vi alle på en måte i samme båt – på ei lita øy i Polhavet. Vi er alle prisgitt naturkreftene på samme måte. Vi er alle der for kortere eller lengre opphold, ingen bor der hele livet. Vi ser alle like ”dumme” ut når vi kommer inn på en kafé og vrenger av oss lua, og håret ligger klistret inntil hodet, og alle forsøk på å sminke seg og se cool ut er bortkastet fordi vind og sno har blåst bort alle rester av make up underveis til sentrum. Forfengeligheten kan du legge bort. Kleskoden er enkel. Kle deg varmt og praktisk, ikke tenk på om fargen på jakka står til skoene eller lignende. Ingen bryr seg vel om det. Sånt snakker man ikke om der oppe. Vi snakker om den siste utflukten, om isbjørnen som er sett ved flyplassen, om nordlyset som flommet over byen kvelden før, og gruveulykka i Svea, om flyet fra fastlandet som er kansellert på grunn av for glatt rullebane – også litt om hverandre og det som skjer ute i verden.

Men verden er så uendelig langt unna. Vi engasjerer oss ikke på samme måte.

Vi bruker tid på konserter, jazzfestival, bluesfestival, kunstutstillinger, revy og teater. På restaurantbesøk, hjemmehygge hos hverandre, skravlestunder på butikken der vi alltid møter kjente eller en kaffe og et stykke ostekake på ”Fruene”. Det sosiale livet blomstrer.

Også har man så god tid. Avstandene er så korte. Er jeg invitert bort klokken sju om kvelden kan jeg strekke meg på sofaen til ti på sju. Stikker så innom badet og børster over ansiktet med litt sminke (som blåser eller snør bort) og går hjemmefra fem på sju. Stress – hva er det?

Været da? Er det ikke svinkaldt der oppe? Mye dårlig vær?

Jo da, det er kjølig om sommeren og kaldt om vinteren. Men der kler vi oss etter temperaturen, ikke for å ta oss ut. Fryser mye mer her på fastlandet hvor jeg ikke får meg til å pakke meg inn med skuterdress og finnlandshette mot kulda!

Også snøstormene! Når det fyker og blåser der ute så du ikke ser ut. Vinduene er grodd igjen med snø og fokket står som en vegg mellom deg og naboen. Herlig! Eksotisk.

Mørketiden da? Når det ikke finnes en flik av dagslys å se på tre måneder. Blir man ikke gal av sånt? Jo, kanskje. Kanskje er det det som skaper denne ”galskapen” som heter Svabardbasillen. For de fleste som bor der ser frem til mørketiden etter at sola har skint, med hvitt, skarpt lys, over oss i fire måneder og frarøvet oss mye nattessøvn. Da er det deilig når mørket og stillheten senker seg over øya. Hjerterytmen daler noen hakk. Stua fylles av levende lys (Jo da, vi har strøm også!), vi besøker hverandre og samles rundt et glass vin eller en middag og nyter roen. I tre måneder nyter vi mørket, stillheten og nordlyset. Så kommer den blå årstiden da lyset vender tilbake og 8.mars er det solfest og ny runde med sol så å si døgnet rundt.

Nå har jeg sagt farvel – eller kanskje mer, på gjensyn – til alt dette. Jeg skal være bestemor i Drøbak til tre skjønne små gutter. Tvillinger på 3 år og en ’enkling’ på 2. Også skal jeg dyrke gamle venner som er blitt litt neglisjert de siste årene. Og pusse opp. Og skrive nye serie. Og drømme meg tilbake til øya i nord, som har forandret meg fra å være et stresset og forfengelig by-menneske til en enkel sjel som ikke synes noe annet er viktig enn å ha det godt med seg selv og andre og å føle at jeg bare er en bitteliten brikke i den naturen vi lever i. Det lærte jeg på Svalbard …

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *