Jeg er så heldig at jeg har et fantastisk sted å trekke meg tilbake til de periodene jeg føler for å være alene og jobbe i fred og ro med manuset til Stina Saga. Et sted som ligger langt unna allfarvei, med nærmeste nabo flere timers gange unna. Et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu – knapt nok ha hytte.

Huset som står der i dag, ble bygget av min oldefar og stod ferdig i 1938. Men den som først slo seg ned på ”fjellhylla i Smalnesbukta” var min tipp-tippoldefar Jo-Larsa som kom hit rundt 1870. Jeg tror ikke man i dag kan forestille seg det slitet de hadde for å skape seg et levebrød her. I begynnelsen var det i hovedsak reindriften som stod i fokus, men etter hvert gikk de over til kun jordbruk, fangst og fiske. Samtidig ble gården bygd opp. Det har til sammen vært 15 forskjellige bygninger her, men i dag er det bare hovedhuset som står igjen etter mine forfedres årelange slit på plassen.

I dag, som den gang, må alt først fraktes over fjorden i båt for så å bæres opp. Her er min mann og min bror på tur opp det vi kaller for ”Farktbakken”. Og bildet lyver ikke. Det er faktisk så bratt store deler av veien. Til tider er det et blodslit med tunge bører både på ryggen og i armene, sommer som vinter – for vi bruker hytta hele året.

Siden vi overtok plassen for to år siden, er hele huset pusset opp både utvendig og innvendig. Jeg har ikke tall på hvor mange liter maling som har fått plass i sekkene våre og er båret opp. Samtidig ønsker jeg å beholde det gamle preget huset har. Jeg har saumfart loppemarkeder etter gamle ting som passer inn, mens familie og venner til stadig har gitt meg ting de ikke ser nytte i. Det som stod på Mattisheimen, har blitt tatt vare på. Kjøkkenbordet er jeg spesielt glad i. Det er laget av min tipp-tippoldefar.

Til oppvarming er det vedfyring som gjelder. Men siden vi har en eiendom på over tusen dekar, mangler det ikke på brensel. Vann må hentes og bæres inn fra ei lita vannkilde, og strøm har vi i to år fått fra aggregat når det har vært nødvendig. Det har gått ufattelig mye stearinlys og lampeolje disse årene (som for øvrig også må bæres opp)! Men nå i sommer fikk vi endelig montert solcelleanlegg slik at vi har til lys, lading av telefoner og pc, og til TV.

Ikke alle forstår at vi orker å ha hytte på en slik tungvind plass hvor vi ikke engang kan kjøre til døra. Men for oss finnes det ikke et bedre sted. Å sitte på nedsiden av huset, med ei fantastisk utsikt over fjord og fjell og ikke høre annet enn fuglekvitter og elvebrus, er en nytelse. Å være helt alene uten støy og naboer, men med dyrelivet tett innpå husveggene, er fantastisk. Å få ta vare på det som har vært i min families eie i generasjoner, barndomshjemmet til min bestemor, oldefar og tippoldemor, er en glede. Så får det heller være slik at det noen ganger er tungt å gå opp. På Mattisheimen finner i alle fall vi roen.

Du kan se flere bilder av Mattisheimen på www.mattisheimen.com.