Julehandel kan være moro, men av og til føler man at julen drukner i gavepapir, silkebånd og byttelapper. Et litt for julepreget butikkvindu tidlig i november (eller var det oktober?) utløste en poetisk raptus hos undertegnede. Dermed ble diktet HØYTID I HANDLEGATEN til.

Ønsker dere med dette en riktig god førjulstid!

Beste hilsen Anne Aukland, forfatter av Påfuglhuset.

HØYTID I HANDLEGATEN

Under kasseapparatets hektiske kling,
under inngangsdørens varslende ding,
under Visakortets hastige svisj,
under gavepapirets rastløse ritsj,
hørte jeg noen hviske.
Jeg stanset litt og så meg om, men så gikk jeg videre – høytiden kom!

Bak ”Du grønne glitrende tre, goddag”,
bak desemberhastverkets sure drag,
bak spisse albuer i silkekasjmir,
bak julebordenes høylydte svir,
hørte jeg noen nynne.
Jeg nølte litt og skuet utover,
men så sprang jeg videre – klokken ei sover!

Mellom sentrumsbutikkenes fristende glitter,
mellom tyverisikre vinduers mørke gitter,
mellom stativer og rader med dyre gevanter,
mellom smykkeesker med harde kanter
hørte jeg noen kalle.
Jeg ropte: Jeg har ikke tid til slikt skjemt!
Men der sto det – barnet jeg hadde glemt.

Det sa: ”Jeg er Julen, jeg kan ikke pakkes,
jeg kan ikke kjøpes, ei pyntes, ei bakes.
Jeg skal bare være, i lys og i høysinn.
Husk kun hvem jeg er, og så er jeg din.”