Hva blir forfatterne inspirert av når de skriver? Hvor finner de informasjon om tidsalderen de skriver om og hvordan snakket de egentlig i «gamle dager»? Her forteller Liv Almendingen om hvordan hun jobbet med Sagaen om Sunniva!
Kjære lesere!
Selv om det er en stund siste bok i Sagaen om Sunniva sto i butikkhyllene, får jeg stadig meldinger fra folk som har spart opp hele serien, eller nettopp har kjøpt den komplett, og først nå er i gang med å lese. Det er veldig hyggelig!
Noen spør meg hvordan jeg jobber med research og språk, siden jeg skriver fra middelalderen. Et av svarene er at jeg har laget meg en lang liste med ja-ord, og en tilsvarende med nei-ord, som henger på veggen min. Målet har vært å unngå altfor moderne vendinger. Jeg har dessuten hatt stor glede av å flette inn gamle ord og uttrykk underveis.
Et eksempel er i bok åtte, der Sunniva blir kjent med de foreldreløse midtstueungene. Skomaker-Johan blir rasende når han oppdager at kjøpmannen har gitt barna en tønne med bedervet fisk. ”Kjør hele sulamitten på sjøen,” glefser han til drengen, store-Jon.
En varselklokke kimte i bakhodet mitt idet jeg skrev den siste setningen. Sulamitten kunne da umulig ha vært i bruk i middelalderen? For moro skyld undersøkte jeg nærmere, og ble gledelig overrasket. Ordet viste seg nemlig å være svært gammelt, først brukt i kristen sammenheng. Det betyr ganske enkelt ”hele menigheten”. Litt rart å tenke seg presten si i kirken: ”Og nå kan hele sulamitten reise seg.” Men moro er det!
Ellers ligger det mange gamle sagn og overtro bak flere av hendelsene i Sagaen om Sunniva. Fortellingen i det aller første kapitlet – om unggutten i Hallingdal som ble ofret til de gamle gudene for å redde bygda fra svartedauden, skal være sann. Det samme gjelder en historie litt lenger uti serien, om Torgaut på Myr. Det var min bestefar som fortalte meg om ei kone som fortsatte å mate mannen sin med grøt lenge etter at han var død. Jeg har sett den uhyggelige scenen for meg siden jeg var småjente, omtrent slik jeg har latt den utspille seg i Sagaen om
Sunniva:
Kona skyndte seg bort til benken. «Jeg har med fremmend til deg, Torgaut. Du husker han Kolbein?» Hun snudde seg og smilte tannløst. «Du får komma nærmere, gutt. Du skjønner, han hører ikke så godt lenger, husbonden min.»
Kolbein ble stående som fastfrosset. Torgaut satt oppstablet med ryggen mot veggen. Hendene hans lå foldet på sengebredslet.
«Nå skal du straks få grøten din,» godsnakket kona, og strøk mannen over den rynkete hodehuden. Hun blunket til Kolbein, som om de hadde en hemmelighet sammen. «Dere to får tales ved mens jeg går og henter maten.»
Kolbein svelget. Det var umulig for ham å slippe gamlingen i benken med blikket. Stakkaren måtte ha sittet der lenge. Størknet grøt hang i stivnete kaker fra hakeskjegget hans, og flere steder ble den tørre ansiktshuden brutt av hvitnende knokler. Torgaut på Myr var død.
Kona kom ilende tilbake og satte seg på benkekanten. «Du får gape nå, Torgaut,» sa hun ømt, og dyttet skjeen borti det brune tanngrinet. «Men du har ikke engang svelget det siste jeg ga deg!»
Hun vendte ansiktet mot Kolbein med en unnskyldende latter. «Hva skal jeg gjøra med en slik gubbe, da?»
Han klarte ikke annet enn å riste på hodet. Hvordan kunne kona tro at mannen fortsatt var i live?
«Du kunne i det minste ha snakka litt med gjesten, Torgaut,» skjelte kvinnen godmodig. «Det er ikke ofte vi ser folk.»
Kolbeins tanker kom langsomt i gang igjen. «Har han vært slik lenge – klein?»
Konas panne la seg i dype rynker. «Husker jeg rett, har han vært sengeliggende siden vi fikk vådebudet om den eldste av jentene våre.» Øynene hennes ble blanke. «Jeg er redd alle sammen ble tatt av pesten. Nå er det bare meg og han Torgaut igjen.”
Med dette vesle tilbakeblikket ønsker jeg mine gamle og nye lesere et riktig godt nytt år!
Klem fra Liv
Sagaen om Sunniva er på salg i hele januar! Du får hele serien på 23 bøker for kun 899 kr! Bestill her.