Seriene du leser er full av minneverdige, dramatiske, rørende og romantiske scener. Noen scener gjør imidlertid større inntrykk på oss enn andre, og vi husker dem lenge etter at boken er ferdiglest.

Sånn må det vel være for forfatterne også? Vi har spurt en rekke av forfatterne våre om hvilken scene de husker aller best av alle scenene de har skrevet. Her er svaret til forfatteren av Livets lenker.

Tekst: Christin Grilstad Prøis

I 1998 fikk jeg utgitt min første bok, barneboka Den lange pølsemiddagen. Men før dette hadde jeg skrevet i en årrekke, og jeg satt derfor på en skrivebordsskuff full av geniale verk som ingen ville utgi. En hel sommer satt jeg innendørs og skrev en roman med arbeidstittel Himmeltrappen.

Himmeltrappen handlet om en ung kvinne som stadig ble rammet av bisarre tilbakeblikk fra en ulykkelig og meget uheldig barndom. Mine intensjoner om å skape vidunderlig litteratur var de beste, og jeg skrev på utpust, skrev og skrev mot avslutningen, den siste scenen, der den unge kvinnen skulle kaste seg utfor en klippe. Jeg hulket høylydt da jeg kom til dette punktet. Jeg var helt knust over hvor grusomt livet kunne være, og jeg så virkelig ingen annen avslutning for min ulykkelige hovedperson. Etterpå tente jeg en sigar (enda jeg ikke røyker) og sørget.

Himmeltrappen ble til sommeren 97. De store tilbudene fra forlag lot vente på seg, og isteden kom refusjonene som dundrende nederlag. En sommer var over, men den overveldende følelsen da jeg skrev avslutningsscenen kommer jeg aldri til å glemme. Akkurat der og da var jeg nemlig overbevist om at jeg hadde skapt noe genialt, noe som lesere i hele Norge, ja, endog i hele verden ville, akkurat som meg, gråte over.