«Poesi er alt som er verdt å huske i livet,» sa den britiske forfatteren William Hazlitt.

Vi har spurt forfatterne våre om hvilket dikt de setter aller mest pris på. Her er svaret vi fikk av forfatteren av Maria av Svaneberg.

Tekst: Elisabeth Hammer

Noen storleser av poesi er jeg ikke, og selv om jeg av og til snubler over et dikt som berører meg, greier jeg sjelden – til tross for gode intensjoner – å huske hvem som har skrevet det. Jeg vet imidlertid at jeg har lest praktfulle dikt av Andre Bjerke og Edgar Allan Poe, fordi Lise Myhre har illustrert diktene i sin tegneserie Nemi, som jeg leser. Myhres illustrasjoner får frem det såre i diktene, og ofte blir jeg sittende igjen ganske tankefull etterpå.

Men det diktet som har berørt meg mest, er verken prisvinnende eller kjent (så vidt jeg vet). Det fikk jeg i julegave fra min yngste datter, og det så slik ut:

Ettersom vesla bare var 2 år, var det nok heller en ansatt i barnehagen som formulerte dette diktet. Men tankene jeg gjorde meg da jeg leste det fikk tårene til å sprette likevel, og å se det igjen nå, får klumpen i halsen til å vokse. Og er det ikke det gode dikt skal gjøre? Berøre oss med få ord og skape ettertanke?

Ha en fin helg alle sammen!