Krimfestivalen nærmer seg, og jeg planlegger avspasering med stor A. Både fra pc-en på jobben og laptopen hjemme.

Tekst: Anne Aukland, forfatteren av Påfuglhuset

Min interesse for krimlitteratur våknet først for fem-seks år siden, nærmere bestemt på en Narvesen-kiosk i Oslo. Toget var en halvtime forsinket, og jeg var på utkikk etter passende lesestoff for å døyve irritasjonen. Det første som fanget min oppmerksomhet, var det sepiabrune omslaget med bildet av mystiske skygger. Det andre var tittelen, A Rare Interest in Corpses, altså ”en uvanlig interesse for lik”. Det var ikke tvil i min sjel: Den boka måtte jeg ha! Det viste seg da også å være et godt kjøp. Snart var jeg innhyllet i Londontåke og lukten av kullrøyk og hestemøkk. Faktisk i så stor grad at jeg nesten gikk glipp av toget da det endelig kom.

Romanen er skrevet av Ann Granger, og er den første i serien om Lizzie Martin. Den handler, kort fortalt, om en enslig ung kvinne som er litt for handlekraftig for sitt eget beste. Det er for øvrig også en svært så treffende karakteristikk på min egen heltinne, Ada Heidmann. Jeg skal gjerne innrømme at krimromaner lagt til Viktoriatiden har vært en betydelig inspirasjonskilde da jeg skrev Påfuglhuset. Jeg så for meg gåtefulle passasjer, dystre smug og onde hensikter mens fingrene løp over tastaturet. Stakkars Ada. Hun hadde nok foretrukket at jeg leste Anne fra Bjørkly…

Jeg skulle gjerne ha sett flere historiske krimromaner av nordisk merke i bokhandlerhyllene. Danske Kurt Aust er et eksempel på en nordisk forfatter som har forsøkt seg på denne genren med stort hell. Hans bøker om professor Thomas av Boueberge fra tidlig opplysningstid står på leselisten min denne påsken.

Mitt aller første møte med historisk krim skjedde forresten på Oslo Nye Teater i 1992. Min mor mente at hennes døtre burde se ”de gamle store” skuespillerne på scenen før de trakk seg tilbake. Dermed bar det av sted for å se Arsenikk og gamle kniplinger med Wenche Foss og Aud Schønemann. Nå, ja – krim og krim. Morderne ble avslørt ganske tidlig, og det var mer latter enn grøss. Men jeg fikk se to av ”de gamle store” i aksjon, noe som gjorde uutslettelig inntrykk. Og en ting overbeviste de meg om, de giftigsøte gamle damene med smil om munnen og arsenikk i hyllebærvinen: Mord gjør seg best i blondekrage.

Les mer om Krimfestivalen på www.krimfestivalen.no!