For flere år siden leste jeg om en fortvilet Tande P. som hadde mistet bokmanuset sitt. Det hadde visst bare forsvunnet fra PC`n hans, sånn vips uten videre. Jeg husker ikke om han fant det igjen, eller om han måtte skrive boken på nytt. Men jeg husker at jeg syntes fryktelig synd på ham, tenk å skrive en hel bok om igjen da. Stakkars fyr!

Tekst: Jeanette Semb, forfatteren av Skjærgårdsliv

Å miste et manus, er vel alle forfatteres store skrekk. En bok som man har sittet og jobbet på i timer, dager og uker. Skrevet og flikket, polert og finpusset, jeg får hjertebank bare ved tanken. Jeg hadde likevel aldri trodd det skulle skje meg, jeg som alltid har vært så nøye med å ta backup. Jeg som trykker Ctrl + S for annenhver setning, og sender manuset til meg selv på e-post hver eneste dag. Det kunne rett og slett ikke skje meg, trodde jeg, men så skjedde det likevel.

For i elektronikkens verden kan jo alt skje, jeg hadde bare glemt det i disse hektiske ukene før jul. Og en dag var det altså min tur til å kjenne på denne skrekkelige følelsen av å miste et arbeid man har jobbet med så lenge. Gjett om panikken tok meg!

Det var en tidlig morgen i januar, der jeg endelig kunne si meg fornøyd med bok åtte av Skjærgårdsliv. Tilfreds over både slutten og handlingen ellers i boken, lukket jeg manuset for å sende det til redaktøren min. Men da jeg hadde skrevet e-posten til henne og skulle legge ved manuset som vedlegg, var det rett og slett borte. Og ikke bare borte som at det hadde lagt seg i en annen mappe eller noe, men virkelig helt sporløst forsvunnet var det. Gjett om jeg ble iskald! Jeg begynte med en gang å lete desperat med de søkemotorene jeg kjente til, men til liten nytte, boken var rett og slett forduftet, som en snøflekk i stekende solskinn!

For en grusom følelse for en som meg, som ikke er særlig glad i å gjøre den samme jobben om igjen. Og det er jo ikke bare snakk om disse timene, dagene, ukene heller, men det å gjenskape et manus, forsøke å huske hva jeg skrev, alle scenene, dramaturgien i det, alt! Etter noen dager med febrilsk leting og hjelp fra dyktige IT-folk, begynte det å gå opp for meg at manuset var borte for godt. Det var bare å krype til korset og skrive boken om igjen.

Jeg snakket med redaktøren min på telefonen og sa at det ville ta noen uker før hun kunne få manuset, jeg måtte jo rett og slett gjenskape boken på nytt.
– La oss forsøke en siste mulighet, sa hun da. – Hva med å prøve IT avdelingen her i Cappelen Damm?
Hm, tenkte jeg, må ærlig innrømme at jeg ikke hadde særlig tiltro til det akkurat da. Det var såpass mange flinke IT-folk som forgjeves hadde forsøkt i de dagene som var gått siden manuset forduftet. Likevel bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, jeg hadde jo ingenting å tape. Så jeg satte meg i bilen og reiste inn til Cappelen Damm.

Håpet var imidlertid ikke stort da redaktøren og jeg satt og ventet. Jeg hadde rett og slett mistet motet! Tror ingen av oss hadde noe særlig tiltro til at det forsvunne manus skulle dukke opp sånn uten videre, jeg anså det som tapt for alltid. Men når det ser som mørkest ut, hender det at solen skinner …

Og mens vi satt der og ventet, så skjedde altså det utrolige, Mads på IT-avdelingen finner det etterlengtede manuset mitt! Snakk om å få både 17. mai-følelse og julaften på en gang! Litt av en gavepakke for en som hadde innstilt seg på å brette opp armene og stå opp klokken 04.00 i noen uker for å bli ferdig. Det er sjelden jeg er så lykkelig som jeg var akkurat da, jeg skinte vel som solen i Karlstad. Det samme gjorde redaktørene mine. Gjett om jeg var glad og takknemlig for at det fantes en Mads på IT-avdelingen i Cappelen Damm som hokus pokus, filiokus tryllet frem manuset mitt. Tusen takk, Mads!

Og nå da, du lurer vel kanskje på om jeg har lært leksen min? Ja, jeg har faktisk det. I hvert fall til en viss grad. Jeg tar ikke backup av manusene mine hver dag, men kanskje annenhver dag. Eller i hvert fall en gang i uken.

God påske og beste hilsen fra Jeanette