I 11 dager har forfatteren av Livets lenker, Christin Grilstad Prøis, vært en del av mannskapet på bokbåten EPOS. Her har hun spredd leseglede til avsidesliggende kriker og kroker i Hordaland, og underveis har hun skrevet dagbok fra turen på bloggen sin. Her kan du lese hva som skjedde på dag ni av boktoktet.
Tekst: Christin Grilstad Prøis
Dag 9: EPOS-tokt Førde, Auklandshamn og Espevær
Au, våkner med kranglerygg og skjønner ikke helt hvorfor. Det kan muligens ha noe med de siste to dagers skriveintensitet. Manus til Piratbukta 2013 er knekt i senga i lugaren, sittende, med laptop-en på knærne. Ingen gunstig arbeidsstilling for gamlehjemmet. Jeg hopper i land etter forestillingen i Førde og får tråkka litt før EPOS legger ut til dagens andre stopp: Auklandshamn.
Varmeovnen på lugaren til bibliotekar Nina har slutta å virke, men på EPOS har man kreative råd for det meste. – Kan du ikkje berre setje krølltånga på litletoa, sier skipper med glimt i øyet.
Da vi nærmer oss kai i Auklandshamn, roper Monika kokk at jeg må komme og se. Til kais ligger en svær rusk av ei “piratskute”: Mathilde, så flott og så mektig med master og tauverk.
Det som er sørgelig er at det kun er en bryggeplass i Auklandshamn, og den er altså okkupert av ei førerløs skute.
EPOS legger baugen til kortsida på brygga, som er full av unger og lærere. Det ville være fullstendig uvettig å forsøke å få folk om bord på den måten.
Noen på brygga foreslår om ikke kulturen (det er altså meg) kan ta med forestillingen til skolen. Jeg svetter ved tanken på å skulle springe over baugen og komme meg i land på brygga på ukjent vis.
– Nei, faen, sier skipper, – me kan’kje risikera liv og helsa. Akkurat da kjenner jeg at jeg er VELDIG glad i skipper. For jeg er så enig, så enig. Min kranglerygg har verken lyst til å kaste sammen lydanlegg og rekvisitter eller ta spranget over baugen i et håp om at jeg forhåpentligvis lander der jeg skal.
Vi forlater Auklandshamn med uforetta sak, og dermed har jeg ikke vært i Auklandshamn, for akkurat som transfer ikke gjelder, så gjelder det ikke når jeg kun har lukta på bryggekanten.
Vi ankommer dagens siste stopp Espevær mange timer før planlagt. Bibliotekarene Nina og Marit, pluss kulturen, går for å finne den berømte UFO-ringen som skal finnes her.
Det hele begynte en fullmånenatt, oktober, det år 1975. Den natta ulte hundene på Espevær og noen fiskere som lå i havet vest påsto at de hadde sett kraftige lysglimt over øya denne natta.
Og noe hadde skjedd, for et avtrykk av en oval ring på hele 63 meter i omkrets var presset 7 cm ned i bakken. Sporet som dannet ringen var hele 40 cm bredt. Og i dag, 38 år etter, er ringen like tydelig.
Espevær opplevde sin renessanse da UFO-ringen ble kjent. Folk valfartet til stedet, og teoriene var mange. UFO-teorien sto sterkt, men det var også de som mente at det kun måtte ha vært noen unger som dansa leikaring.
Kaniner i parringsrituale var også en teori. Nå finnes det ikke villkaniner på Espevær, så om det skulle vært kaniner, måtte de ha svømt 7 km fra fastlandet, for deretter å kravle i land og renne rundt i mer enn en evighet for å kunne lage et såpass kraftig avtrykk.
Ikke veit jeg hva som skjedde den oktobernatta i -75. Men det var unektelig snodig å se avtrykket. Det blir visstnok tydeligere når det grønnes, for det gror ikke stort i avtrykket. Uhuuuu ….
Torsdag er balldag, og til middag forspiser vi oss på kumle, vossakorv, kålrabistappe, salt kjøtt, gulrot og bacon. Etter det er alle enige om at filmkveld er det eneste rette.
Forresten drikker de kulturmelk når de spiser kumlemiddag her. En rundt bordet må ha rømme også, oppå kumla. Og en bruker sennep og KETCHUP. WOW. At kumle har mange variabler, skal være sikkert.
Kvelden avsluttes med Kon-Tiki filmen, der skipper tørt kommenterer Heirdahls klønete ilandstigning med disse orda: – Symje kunne han faen ikkje, men han va ein jævel te å vassa.
