Seriene du leser er full av minneverdige, dramatiske, rørende og romantiske scener. Noen scener gjør imidlertid større inntrykk på oss enn andre, og vi husker dem lenge etter at boken er ferdiglest.

Sånn må det vel være for forfatterne også? Vi har spurt  forfatterne våre om hvilken scene de husker aller best av alle scenene de har skrevet. Her er svaret til forfatteren av Årringer og Novemberbarn.

Tekst: Yvonne Andersen

Jeg kan fortelle om favorittscenen min fra Novemberbarn, min første serie. Og det må bli en scene i romantikkens tegn. Ingen tvil.

Scenen finner du i bok 6, Offerlam. Der bestemmer hovedpersonen og prestedatteren Judianna seg for å gi seg hen til mystiske Adam i steinbua oppe på fjellet, fordi hun mistenker at hun skal bli giftet bort til den onde og lite sympatiske doktorstudenten Jan Hellberg. Dette er et sart og romantisk møte mellom to mennesker som får oppleve elskov for aller første gang:

Han lot det regne små, våte kyss over ansiktet hennes, innimellom de dype, kilende. Av og til stanset han og så henne spørrende inn i øynene, som for å få tillatelse til å fortsette. Hun klarte ikke å si noe. Hun hadde nok med å følge med malstrømmen av følelser som rev henne av gårde. Nå som hun endelig hadde våget å berøre ham, fikk hun ikke nok. Hendene hennes fór over de sterke overarmene hans, brystet og nedover ryggen. Nedover magen våget hun ikke å ta. I sin iver glemte hun å holde teppet på plass rundt seg, og oppdaget det ikke før den ene hånden hans strøk florlett over de blottlagte brystene. Hun gispet forskrekket og rykket til seg hendene, men han var raskere. Fort presset han henne inntil seg, slik at hun lå fullstendig naken inntil ham. Det var et sjokk i seg selv, men det var ikke det verste. Noe tungt, varmt og hardt presset seg mot hennes aller hemmeligste sted. Og det rørte på seg. Hun stivnet og kjente det pulsere og banke mot henne som hjerteslag. Han fortsatte å stryke henne overalt med glødende håndflater og overøse henne med sitrende kyss til det første sjokket langsomt drev bort og fornuften smuldret opp til intet.

Hun visste så altfor godt hva dette bankende, harde var. Hvordan kunne hun glemme synet av Paulus da han sto med buksene nede foran Olea, eller det store, svulmende lemmet til Carl Schøld, i ferd med å ta Maren med vold. Men dette var noe annet. Det som nå skjedde mellom henne og Adam.

Hun lå urørlig, fullstendig i Adams makt, og hadde ingen fornuft eller vilje igjen. Hver gang hun åpnet munnen for å si navnet hans, stanset han henne med et kyss. Ullteppet gled ned fra skuldrene, men hun enset det knapt. Det eneste hun klarte å tenke på, var de forsiktige støtene han gjorde mot hennes hemmelige sted.

«Herregud, jeg holder ikke ut dette, Judianna. Det er som en helvetes pine. Jeg må ta dem av,» hvisket han i øret hennes.