Min yndlingsscene må være mellom Brage og Emma i Skjærgårdsliv 1, da han for første gang forteller at han skal ut og reise og må forlate henne. Emma elsker Brage over alt på jord, og kan ikke fatte at han kan reise fra henne. Det er så ufattelig trist, men slike scener må noen ganger til ….

Litt senere grep han hånden hennes, og de gikk hånd i hånd gjennom Badeparken, der de fulgte stien til øverst på bergene. Der satte de seg og så utover fjorden. Det var over midnatt, og de trengte ikke være redde for at noen skulle oppdage dem. Det pleide ikke å være folk ute på denne tiden av døgnet.

– Det er nesten magisk å sitte slik og se utover vannet, sa Emma og lente hodet inn mot Brages skulder.

– Ja, sa Brage. – Sammen med deg blir det magisk.

Fjorden lå stille og blank nedenfor dem. Det virket som om alt og alle hadde gått til ro. Det hadde blitt deres måte å treffes på, dette, etter at moren hennes hadde lagt ned forbud mot å treffe ham. Noen stjålne øyeblikk sammen i nattemørket var det de fikk til.

Brage satt og fiklet med en kvist. Det virket som han hadde noe han ville ha sagt, men ikke helt visste hvordan han skulle få lagt det frem. Emma ble varm om hjertet. Kunne det være det hun håpet på? At han skulle be henne om sin hånd og dermed ta henne med vekk fra Drøbak? De kunne klare alt de to, bare de var sammen om det.

Men det neste han skulle si, slo pusten ut av henne.

– Jeg kommer til å dra fra Drøbak. Jeg har fått plass på en av Jørgen Solviks brigger, og jeg reiser om et par dager.

Ansiktet hans var vendt fra henne da han sa det, som om han var redd for å se reaksjonen hennes. Emma klarte først ikke å åpne munnen. I flere sekunder ble hun sittende som lamslått mens hun kjente en usigelig tristhet fylle henne. Det var først da han snudde seg mot henne og grep hånden hennes, at hun klarte å si noe.

– Skipet hans er pill råttent, har jeg hørt. Emma kjente hvordan angsten snørte seg sammen i brystet.

– Du må ikke finne på å reise med det, Brage.