Hei, alle nye lesere!

Det er stille morgen her i grønne, fuglekvitrende Søgne. I går var jeg i Grimstad på min første boksignering noen gang. I dag bærer det av gårde til Lillesand. Folk som besøkte Cappelen Damm-standen i går var utrolig hyggelige og heldigvis interessert i signerte bøker. Jeg må innrømme at min store skrekk var at ingen ville være det minste interessert i verken meg eller første boken om Ingeborg og Kvitnesfolket.

Samtidig som jeg drar rundt på signeringsferd, skriver jeg den sjette og siste boken i serien Drømmeøya. Det er vemodig å skulle ta farvel med disse karakteren som begynte å ta form i hodet mitt allerede for seks år siden, og som siden har blitt en gjeng jeg har et nært forhold til. Jeg høres kanskje litt smårar ut når jeg sier dette, men spesielt Ingeborg selv og hennes vennine Kirsten er blitt veldig virkelige for meg. Når siste punktum er satt, blir det nok felt noen tårer, er jeg redd.

Jeg er i det store og hele et følelsesmenneske som griner litt av både egen og andres skriving, av filmer og teater, av musikk og av alt som rører meg. Noen ganger er det litt flaut, som når jeg alltid – uten unntak – griner av Vamps Tir N’a Noir og ved nesten hver avspilling av nasjonalsangen. Men samtidig er det godt. Godt å føle med. Godt å være levende. Også denne tirsdagsmorgenen.

Sommerlig hilsen fra Hilde