Kjære lesere,

Sommeren er her, tro det eller ei. Den er ikke som den gang jeg var jente, da sola skinte fra syttende mai til langt etter at skolen hadde begynt igjen.

Nei, ikke noe er slik det var, i det minste inne i hodet og hjertet mitt, men denne sommeren, med regn og gråvær og grader så små at vi knapt ser dem, er den sommeren jeg har fått. Og soldagene innimellom gnistrer som diamanter mot mørk fløyel.

Grått betyr skrivedager, med flukt fra en virkelighet og inn i en annen, som jeg skaper selv. Men soldagene, da søker jeg utomhus, i egen hage, der store trær står lassende fulle av lauv og graset gror, med løvetann i, og kløver, og mykgrønn mose.

Vann er vakkert mellom grønt og blomster, men da må jeg vandre utenfor egne tomtegrenser. Og det har jeg gjort, også denne sommeren. Vandring langs Andelva, nedenfor Eidsvollsbygningen i full juniblomstring. Vakkert. Fred. Tur til Lom, fjellvann og fossende elver. Smeltevannet fra breene, lik oppløste fletter henger nedover fjellsidene i solglansen.

Ferie er å gjøre noe annet, sies det.

Min ferie, mitt ”annet” er å nyte og suge til seg alle disse inntrykkene av vekst og liv og lys og varme over alt, mens jeg har det. For det blir en solid reiseniste gjennom de mørkere delene av turen, fram mot neste sommer.

God tur til deg også!