Serien Rosemalt handler om Rebekka (17) som drømmer om å bli malerinne. Men den handler også om Emmanuel som er dobbelt så gammel og i mange år har praktisert som omreisende rose- og dekorasjonsmaler. Også han hadde en gang en drøm om å bli en berømt maler, en kunstner som skulle bli lagt merke til ved de viktige gallerier og salonger i inn- og utland.

Slik gikk det ikke.

I denne novellen gir vi deg et lite blikk inn i den verden som beskrives i Rosemalt, her får du også et første møte med Emmanuel, mens Rebekka må du vente med å møte til første boken kommer 19. august.

Kos deg med lesingen!

Rosemaleren

Mannen som kom inn på tunet var ulik andre menn.

Gunnhild trakk seg tilbake i skyggen mellom fjøset og stallen, der det var et lite gløtt inn mot inntunet, hvor sjølfolket bodde. Den underlige mannen ble stående og se over mot det store huset. Kanskje var han litt usikker på om han skulle våge seg helt fram.

Det var noe ved ham som hun følte godt for. Kanskje var det øynene, mørke og litt melankolske, selv om hun ikke kunne se dem så godt på avstand. Eller kanskje var det bølgene i det mørke håret, eller skjegget som var så velstelt. I både hår og skjegg var det striper av grått, selv om han ikke kunne være stort mer enn midt i de tretti.

Hvordan ville det være å stryke hånden gjennom skjegget til den fremmede? undret hun, og følte seg skamfull i samme stund.

Den underlige mannen hadde en sekk på ryggen. Det var kanskje sekken som gjorde ham så fremmedartet, tenkte hun i sitt stille sinn. Slike sekker er det da ingen som går rundt med lenger. Stor og uformelig, den må da være vond å ha på ryggen.

Så snudde han på hodet og fikk øye på henne.

Hun skvatt til. Den første tanken var å rømme tilbake til fjøset, der hun hadde sengen sin. Likevel ble hun stående. Det var noe ved blikket hans. Noe intenst. Men kanskje ikke så skremmende, likevel.

Han skrittet raskt over tunet og inn i den smale åpningen mellom stallen og fjøset.

Hun kom seg ikke til å rømme, ble bare stående og se på at den fremmede kom bort til henne. Øynene hans var blodskutte, ikke bare mørke. Han virket sliten, fremmedkaren.

– Jeg ber så meget om forlatelse, om du ble redd, sa han.

Gunnhild glippet med øynene. Visste ikke helt hva hun skulle si, så hun tiet.

– La meg presentere meg, i all beskjedenhet, sa han så. – Emmanuel. Rose- og dekorasjonsmaler.

Han snakket ikke slik som folkene på gården, snakket finere enn selveste sjølfolket gjorde.

– Rose? stotret hun.

– Ja, jeg reiser rundt og tilbyr mine tjenester. Dekorasjon av stuer og hjem, møbler og innbo, sånt noe, om frøken …?

– Gunnhild, glapp det ut av henne.

– Vakkert navn, sa han.

Hun sto fortsatt på spranget, men følte ikke lenger noen angst for den fremmede mannen.

– Tror hun at det kanskje kan være behov for en smule utsmykking av noen av lokalitetene her på gården?

– Lokalitetene? Nei …

Hun sa det fort og på innpust og angret litt med det samme. Hun hadde ikke skjønt hva han mente.

En skygge strøk over ansiktet hans. Kanskje hadde han fått det samme svaret mange ganger før.

– Nei vel. Det er dessverre ikke så mange som finner nytte og glede i mine tjenester nu for tiden. Det er synd, for skjønnhet beriker jo livet. Er ikke frøken Gunnhild enig i det?

Hun visste ikke hva hun skulle svare. Den underlige mannen brukte slik ord og vendinger som hun aldri hadde hørt før. Ikke slik som drengene på gården. Det var helst de som snakket til henne. Innejentene følte seg så mye finere, så det var sjelden de sa noe til henne, annet enn slikt som hadde med arbeidet å gjøre. Mest var hun for seg selv i fjøset og de andre uthusene. Der kunne hun snakke med kyrne og de andre dyrene. Til dem kunne hun si akkurat hva hun ville, til og med røpe slikt som hun ellers aldri ville våget å si til noen andre på gården.

Emmanuel slapp henne med blikket, så seg litt rundt.

Det var en fin dag, sist i mars. Været kunne være ustadig på disse kanter på denne tiden av året, og det var ikke mange dagene siden de hadde hatt et stort snøfall. Men nå skinte solen fra blå himmel og det var fint og varmt i solveggen. Så langt på dag hadde solen fått godt tak på det brunsvidde tømmeret og varmet det opp slik at det luktet godt.

Han slikket seg litt rundt munnen og så på henne igjen. – Tror frøken Gunnhild at husfruen på gården i det minste kunne ha litt føde å avse til en sulten vandringsmann?

Gunnhild nølte. Fremmede vandringsfolk var lite velkomne på gården, hun visste det. Som regel ble de jaget videre, om det ikke var slik at det trengtes en ekstra hånd, men det var helst på sommeren, i onnene.

– Je trur itte …, begynte hun, men tok seg i det. Noe ved den underlige mannen holdt henne tilbake. Hun ville ikke at han skulle gå videre, ikke med det samme.

Han så på henne med de blodskutte, men samtidig milde øynene og ventet på at hun skulle si noe mer.

– Han kan bli med inn i fjøset, sa hun fort, til sin egen forundring.

Før han rakk å svare, snudde hun seg og småløp over uttunet, fulgte det hardtrampete sporet i snøen, det som hun gikk så mange ganger om dagen når hun hentet vann til dyrene og når hun bar åket med melkebøttene inn på kjøkkenet. Hun hadde nettopp gått med de siste bøttene fra morgenstellet. Det var lite med melk nå. Sommeren hadde vært dårlig året før. Det var lite med høy igjen på låven. Kuene var magret av, og da ble det også lite melk.

Andpusten stanset hun ved fjøsdøren og så seg tilbake. Han fulgte etter henne, men var ikke like rask i vendingen. Det var ikke så rart, med den store sekken han hadde.

Varmen slo mot henne da de gikk inn i fjøset. Hun var nettopp ferdig med å koste og skure midtgangen mellom de to rekkene med kuer. Det var ennå noen blanke flekker der det våte ikke helt hadde tørket. Hun gikk ned langs midtgangen til grua, der hun hadde lagt innpå et par bjørkekubber som det siste hun gjorde før hun gikk ut. Det brant fortsatt godt der.

Den fremmede tok av seg den tunge sekken og satte den ned ved siden av gluggen. Hun hadde tatt til side strien som vanligvis hang foran for å få litt lys og frisk vårluft inn i fjøset, nå som det ikke lenger var så kaldt ute.

Han så seg rundt og fikk øye på en av de lave fjøskrakkene. Det var ikke noe annet å sitte på. Ja, ikke annet enn sengen hennes, da. Han trakk den lave krakken bort til grua og satte seg ned, strakte hendene mot varmen. Gned dem mot hverandre, sakte.

Hun hadde ikke lagt merke til hendene hans før, men så det desto mer tydelig nå, i det varme lyset fra ilden. Fingrene var lange og smale, og det var tydelig å se at han ikke hadde hatt gårdsarbeid. De var nesten som hendene til en kvinne, en som ikke gjorde husarbeid. Men fingrene til rosemaleren var større og lengre.

Noen ganger, helst om nettene, når hun lå alene under fellen, kunne hun drømme om hvordan det ville vært om noen hadde ligget der sammen med henne, om de hadde ligget der nakne begge to og kunne følt på varmen til den andre. Kjent på hverandre med følsomme fingre.

Hun hadde ennå til gode å oppleve det på riktig. De gangene hun følte på savnet, forsøkte hun å trøste seg med at hun var bare nitten, ville fylle tjue til sommeren når hun var oppe på setra på fjellet med dyrene og gjetergutten. Det var ennå tid til at hun kunne finne noen. Men hun ville ikke ta til takke med hvem som helst.

Det hadde hendt at noen av drengene hadde kommet listende på natta og ville inn under fellen hennes. Men hun var ikke dummere enn at hun skjønte det bare var for den ene natta, at det ikke var noe mer de ville. Slik var det også om hun støtte på enkelte av dem i stallen eller på låven. Da kunne de komme etter henne og ta rundt henne med de sterke armene sine, holde henne fast og la de grove hendene fare over kroppen hennes. Før de slapp henne med en skingrende latter.

Det hadde vært en dreng en gang, en som hun hadde vært fristet til å slippe til. Men så hadde han sluttet, før han hadde skjønt at han nok kunne fått komme under fellen. Nå visste hun ikke hvor det var blitt av ham.

– Je skal inn og få meg mat no, sa hun forsiktig. – Kanskje kan je greie å lure med noe ut i fjøset etterpå.

– Det ville jeg satt umåtelig stor pris på, svarte han og smilte litt matt. – Det skulle ikke … være noen dråper melk igjen i en av kuene, vel?

Det tok en liten stund før hun skjønte hva han mente.

Så reiste hun seg litt usikkert og fant fram den bollen som hun selv pleide å drikke av. Gikk bort til den kua som hun visste fortsatt ga bra med melk. Den hadde lagt seg ned og lå og tygde drøv på de små tuggene med høy som den hadde fått. Motvillig reiste den seg da hun rugget litt på bakparten med foten.

Juret var slunkent og slapt, men det ga likevel fra seg noen dråper fra hver av spenene da hun med vante fingre klemte rundt dem.

Forsiktig bar hun bollen med den varme melken bort til ham.

Han tok imot den og holdt rundt bollen med begge hender, som var han redd for å spille ut noe av melken. Var det ikke en liten skjelving i hendene hans? Kanskje var det bare noe hun innbilte seg.

Han førte bollen til munnen og drakk den tom i et eneste langt drag.

Det var rester av melk igjen i barten da han senket bollen og så på henne. – Frøken Gunnhild skal ha så mange slags takk for at hun viser slik omsorg for en forkommen vandringsmann, sa han.

Igjen undret hun seg over det merkelige språket hans, og visste ikke hva hun skulle svare, så hun tiet.

Han førte igjen bollen til munnen, for å riste de siste dråpene med melk ut av den. Strøk så en av de lange fingrene over bunnen av bollen og slikket i seg den aller siste dråpen.

Etterpå snudde han litt på bollen og studerte den nøye. – Vakkert mønster, sa han. – Den må være gammel.

Hun så på bollen han holdt, den som hun selv hadde brukt hver dag, flere ganger om dagen, i mange år. Helt siden hun fikk plass som fjøsjente og senere budeie med ansvar for buskapen både sommer og vinter. Litt beskjemmet skjønte hun at hun aldri hadde lagt merke til at bollen var malt med roser. Den var så slitt at mønsteret og fargene bare så vidt var synlige etter år med flittig bruk.

Emmanuel satte bollen forsiktig fra seg på kanten av grua.

– Er det slikt arbeid du gjør? dristet hun seg til å spørre.

Han så opp på henne. – Ja, etter fattig evne, frøken Gunnhild. Etter fattig evne. Men tidens mote har mistet sansen for den slags utsmykning, så det blir langt mellom oppdragene, er jeg redd.

– Hvor kommer du fra?

Nå varte det lenge før han svarte. Lot det milde blikket hvile i hennes. – Litt herfra og litt derfra, sa han omsider. – Jeg har vandret så lenge at jeg nesten ikke husker hvor min vugge sto. Jeg har knapt vært der siden. Ikke etter at jeg dro til hovedstaden for å få min utdannelse der.

Da visste hun ikke hva mer hun skulle si, og snart ville vel de inne på kjøkkenet undre seg på hvor det ble av henne, om hun ikke kom inn til mat.

Da hun kom ut igjen, hadde hun greid å lure med et par skiver spekekjøtt og litt søt lefse som hun hadde gjemt i lommen på stakken.

Emmanuel satt fortsatt på den lave krakken ved grua. Hadde lagt innpå litt mer, slik at varmen holdt seg.

– Jeg er deg evig takknemlig, sa han da hun kom med maten til ham.

– Det var ikke stort jeg fikk med, sa hun litt beklemt.

– Jeg er vant til å greie meg med lite. Han virket takknemlig for det lille han fikk.

Etterpå, etter at han hadde spist og igjen takket for det hun hadde gitt ham, reiste han seg fra krakken og løftet den store sekken opp på ryggen.

– Jeg skal gå videre, slik at frøken Gunnhild ikke får noen ubehageligheter med husfruen fordi hun har vært så elskverdig å gi meg både mat og hvile, sa han og smilte.

Det var noe i henne som ville holde ham tilbake. Men samtidig lot det seg ikke gjøre. Det skulle tatt seg ut, det, om hun ba ham bli litt til. Og han hadde så evinnelig rett i at det ville bli ubehageligheter for dem begge om husfruen fikk nyss i at hun hadde gitt ham, omstreiferen, mat.

Hun fulgte ham ut av fjøset, gikk foran i fall noen av drengene skulle ha forvillet seg inn på uttunet. Der var det ingen, så hun kunne vise ham ut gjennom åpningen som førte til veien, der han kunne gå uten å risikere å bli sett fra hovedhuset.

Hun stanset ved det siste hushjørnet og gikk litt til side.

Han stanset da han kom opp på siden av henne og snudde seg mot henne. Tråkket i snøen var smalt her, så de kom brått veldig tett på hverandre, de to. Hun kunne tydelig se øynene hans nå. Milde, men triste, tenkte hun. Kanskje bærer han på en stor sorg.

Ingen av dem sa noe. Han nikket bare lett, før han gikk videre.

Hun ble stående og se etter ham til han forsvant rundt en sving i veien. Innen han kom så langt, hadde han snudd seg og vinket til henne.

Da han var borte, trakk hun skjelvende pusten og følte slikt et underlig savn. Som hadde noe av sorgen hun hadde sett i øynene hans smittet over også på henne.