Bendik og Årolilja

Lokketoner_1Denne visa hørte jeg som ungdom, og jeg syntes den var riktig så vakker – romantisk og ordentlig sentimental. Den opprinnelige teksten er sikkert et halvt årtusen gammel, og kanskje stammer den helt tilbake fra middelalderen. Det har eksistert flere melodier til den, men den vi bruker i dag er komponert av Ingvar Bøhn for 130 år siden. Dermed så vet vi at det ikke var den melodien som Bent Røysa sang til en forelsket Synnøve i første bok av Lokketoner. Skulle vært morsomt å vite hvordan akkurat det låt.

Bent likte nok visen ekstra godt fordi helten het Bendik. Og for Synnøve var det så lett å se seg selv som den ulykkelige Årolilja – som ble elsket av den barske jegeren, men som fikk lykken sin ødelagt av den strenge kongen. Og kongen i hennes øyne var dragonen Lars Storeset.

Visen har 60 vers som vi kjenner til, men her er noen av dem som fikk Synnøve hjerte til å gråte:

Bendik ri åt Sølondo
ville han skòda møy;
han var kje lagje til att’e koma
difor så laut han døy.
– Årolilja, kvi søve du så lengje

Om dagjen ri Bendik i skogjen ut
og veider den ville rå,
om notti vitjar han jomfruva
det gjell’e hass livet på.

«Eg tikje så vent om ditt gule hår
som eple dei dryp på kviste-
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skò misse!»

Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote,
om eg vann all verdens jord.

Det var ho Årolilja,
falt fyre sin fa’er på kne:
«Høyre du det, min sæle fa’er,
«Bendik så gjeve du me’!»

Dei toke raustan Bendik
batt han med taug og reip:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund’e sleit.

Fram så kjem’e smådrengjen,
alt med si falske råd:
«De tek Åroliljas gule hår,
så kan dé fangjen få!

De tek Åroliljas gule hår
og bind ikring hendan’ kvite!
Så stend’e hugjen isama runnen:
han nennest kje håret slite!»

De teke Åroliljas gule hår
og batt ikring Bendiks hond:
«Fyrr eg skò dette sund’e slite,
fyrr skò eg døy i bònd!»

Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som ha’e liv-
tre-i utor grøne skogjen
og bloman’ i fagerli.

Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote
fyr alle bønir på jord!»

Så gret ho Årolilja,
bar ljos på altarbord
beltet sprang av mjåryggjen
og hjarta flaut i blod.

«Årolilja, Årolilja,
gråt inkje fyr meg leng’!
Eg tikje hjarta’e i meg brenn’e
når eg ser dinne tårir renn.»

Årolilja kjember hass gule hår
og set’e på silkjeluve.
Hauk han hoggje hovudet av,
og drengjen fall på gruve

Atte kjeme smådrengjin’,
deier dei tidend ifrå:
«Død er unge Årolilja,
ligg under kvislar blå.»

Det voks opp av deires grefti
dei fagre tvo liljeblomar:
dei krøktes i hop ivi kyrkjesvoli-
der stend kongjen til domar.

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *