Seriene du leser er full av minneverdige, dramatiske, rørende og romantiske scener. Noen scener gjør imidlertid større inntrykk på oss enn andre, og vi husker dem lenge etter at boken er ferdiglest.

Sånn må det vel være for forfatterne også? Vi spurte Eva Stensrud hvilken scene hun husker aller best fra Storgårdsfolk, og hun svarte: 

– Min yndlingsscene er det øyeblikket hvor Johanna og Jon Tarvald «får» hverandre for alvor.

Lyst til å vite hvordan den scenen er? Her kan du lese hele!

Eva Stensruds yndlingsscene fra Storgårdsfolk

 

Johanna tok et skritt bakover og hevet lykten over hodet. – Hvem der? forlangte hun å få vite.

– Jeg håper jeg ikke skremte deg.

Langsomt lot hun lykten synke.

Han trådte frem fra skyggene og stanset noen skritt fra henne. Hun svelget. Noe begynte å bevege seg i henne, et hikst presset seg over leppene. – Du, var alt hun fikk frem.

Han var kommet hjem.

– Jeg beklager at jeg ikke kom inn, men jeg ville snakke med deg alene.

– Kommer du for å ta farvel?

Han mønstret henne. – Er det det du tror?

– Selvfølgelig. Jeg trodde du var reist allerede. Hun satte lykten fra seg ved siden av grøtbollen og la armene rundt overkroppen. Det var iskaldt i det store, trekkfulle rommet, og hun skalv.

– Fryser du?

– Nei.

– Her. Han trådte nærmere, trakk kappen av seg og la den over skuldrene hennes. – Jeg kommer for å be om forlatelse. Jeg oppførte meg forkastelig.

– Ja, svarte hun flatt. – Du gjorde det.

– Jeg vet at barnet er mitt.

– Vesle har aldri rørt meg.

– Vesle er uten svik, akkurat som du.

Hun holdt blikket festet i gulvet. Hvorfor fylte ikke ordene henne med glede? Var det fordi han ikke hadde svart på spørsmålet hennes, fordi han bare var innom for å gjøre opp?

Hun kunne like gjerne få det overstått. – Vil du allikevel skilles?

Han svarte ikke, og langsomt hevet hun ansiktet mot ham. For første gang siden han hadde dukket opp så hun ordentlig på ham. Forundret konstaterte hun at håret hans var vått, at han var glattbarbert og hadde rene klær. – Du har badet, brast det ut av henne.

Han hevet det ene øyebrynet. – Det er tross alt julaften.

– Det var derfor Gjertrud var så rask. Og så blid. Fordi du hadde dukket opp i bryggerhuset.

Fremdeles hadde han ikke svart på spørsmålet hennes. Hun fikk gjøre det lettere for ham.

Hun trakk pusten dypt. – Det er kanskje til det beste om du drar, jeg innser det. Dersom du holder deg vekk i noen år, kan vi skilles på grunnlag av lengre fravær. Det er den enkleste løsningen. Men jeg advarer deg – hun stirret hardt på ham – jeg gir aldri fra meg gården. Ikke en liten bit av den engang. Prøver du å ta den fra meg, kommer jeg til å kjempe mot deg til min dødsdag.

– Jeg hadde aldri til hensikt å røre gården din, Johanna.

– Godt. Hun hadde ventet det, det måtte være derfor den voldsomme lettelsen uteble. – Når det gjelder barnet jeg venter… Hun rettet ryggen, – vil du selvfølgelig stå oppført som barnefaren. Skulle du en gang i fremtiden ønske å treffe barnet, er du velkommen til det. Jeg ønsker ikke at det skal være vondt blod mellom oss.

– Du er svært generøs.

Var han sarkastisk? Hun forsøkte å lese noe ut av ansiktet hans, men det var glatt som polert tre.

– Vil du at jeg skal dra, Johanna?

Hun stirret på ham. – Spiller det noen rolle hva jeg vil?

– Ja.

– Hvorfor?

– Fordi jeg ikke har tenkt meg noe sted.

Johanna snudde seg halvt vekk fra ham, og han gjorde ikke mine til å komme nærmere.

Ordene hans gjorde henne matt, knærne dirret under henne. Han kom ikke til å reise. Han ville bli hos henne, på gården. Alt kunne bli som før. Hun ville ikke miste ham. Tårene sved bak øyelokkene, hun blunket hardt for å få dem bort.

Av hele sitt hjerte ønsket hun å kunne snu seg mot ham og smile, ta ham i hånden og lede ham inn i det varme, opplyste, julepyntede huset, men hun klarte ikke. Hun kunne ikke gå tilbake til et iskaldt samliv. Hun hadde ment det hun hadde sagt til Vesle. Ga hun etter nå, ville hun komme til å hate seg selv. Da fikk hun heller se sorgen og tapet i hvitøyet.

Hun sto til hun var sikker på at stemmen ville bære, så vendte hun seg langsomt mot ham igjen. – Jeg har noe jeg vil si deg, noe viktig.

– Jeg ser det. Han sto uten å røre seg. – Jeg venter.

Nå fløt ordene lett, som om de lenge hadde ligget på ank, klare til å strømme ut. – Vi har ikke hatt noe ordentlig ekteskap, Jon Tarvald. Det vet både du og jeg. Da jeg fridde til deg, satte du noen betingelser, og jeg gikk med på dem. Jeg syntes ikke det var vanskelig da, men jeg gjør det nå.

Blikket hennes slapp ikke hans mens hun snakket. Han røpet ikke med en trekning hva han følte.

– Du vet at jeg er kommet til å holde av deg, og du har visst det lenge. Hun trakk kappen hans bedre rundt seg, smilte skjevt. – Jeg er ikke slik skapt at jeg orker å forstille meg, selv om jeg sikkert burde ha gjort det.

Fremdeles fikk hun ingen reaksjon, og hun strevde for å holde stemmen fast. – Blir du, er det som min ektemann, og ikke bare i navnet. Jeg vil ikke høre flere bønner om tålmodighet, om forståelse for det du har opplevd i fortiden, jeg orker ingen flere utsettelser, ingen flere stengte soveromsdører. Jeg vil ikke ha det slik lenger. Hun trakk pusten fort. – Det er det jeg hadde å si. Du får gjøre som du vil. Drar du, forstår jeg det. Blir du, er det for alvor.

Han trådte nærmere. Lyset fra lykten falt på øynene hans, og hun bet seg i leppen.

– Du forlanger at jeg skal elske deg, sa han lavt. Det lyste hvitt i tennene hans, men han smilte ikke. – Alt eller ingenting, Johanna?

– Ja, hvisket hun. – Alt eller ingenting.

Han tok to skritt frem og stanset foran henne. Forsiktig samlet han håret hennes i hånden. – Vet du hva jeg har drømt om? spurte han lavt.

Hun ristet stumt på hodet.

– Jeg har drømt om å kjenne det glatte håret ditt over kroppen. Om å begrave hendene i det, trekke inn duften av deg, føle huden din mot min. Langsomt. Forsiktig. Ikke som sist.

Hun svaiet, og han grep om skuldrene hennes med begge hender. – Vakre, egenrådige hustru, hvisket han inn mot pannen hennes. Grepet ble fastere. – Du har rett. Det har ikke vært noe ekteskap vi har hatt. Ingen kan leve slik, ikke i lengden. Da ville vi blitt gale begge to. Han la hånden under haken hennes, vendte ansiktet opp mot sitt. – Jeg går med på betingelsene dine.

Nå klarte hun ikke å holde tårene tilbake lenger. – Er du sikker? spurte hun hest. – Er du rede til det? Jeg holder ikke ut tanken på at du skal angre.

Han strøk tårene bort med fingrene. – Jeg har hatt tid til å tenke disse dagene. Jeg har tatt en beslutning, og den er endelig.

– Og Anna? Hva med henne?

– Hun vil alltid være der, og det må vi begge leve med. Jeg verken vil eller kan mane henne vekk. Blikket hans var mørkt og alvorlig. – Forstår du det? Kan du akseptere det? Jeg kommer ikke til å glemme henne, Johanna. Som du ikke kan glemme Christian.

– Vil du tenke på henne når vi… Hun følte seg forlegen.

– Nei, svarte han hest. – Absolutt ikke. Han strøk over de senkede øyelokkene hennes med hånden, kysset henne lett på kinnet. – Gud, mumlet han. – Du lukter så godt.

Grepet hans ble fastere, og hun åpnet øynene og møtte blikket hans. – Jeg kan ikke konkurrere med henne, Jon Tarvald.

– Konkurrere? Han rynket brynene, la hånden under haken hennes. – Kommer du til å føle det slik?

– Jeg har gjort det så langt.

– Det beklager jeg. Han studerte ansiktet hennes. – Hun er død, Johanna. Hvis jeg kan innse det, så kan du også.

– Men kan du føle det?

Han nikket langsomt. – Jeg tror det. Hvis ikke, ville jeg ikke vært her.

– Vesle påstår at du flyktet.

– Han hadde rett. En stund kjentes det som om jeg skulle kveles, jeg måtte ha luft. Jeg trengte å få orden på tankene og følelsene mine.

– Har du fått det? Orden på dem, mener jeg? Stemmen var stakkåndet.

Han smilte svakt. – Du går grundig til verks nå. Det er nesten så jeg føler trang til å oppgi rang og nummer.

Hun kjente pusten hans mot kinnet, og grøsset velbehagelig. – Spør jeg for mye? spurte hun, tykk i halsen.

Han ble alvorlig igjen. – Nei. Det er slik du er. Du trenger ryddighet og klare linjer, og det gjør jeg også. Har du ikke skjønt hvor like vi er?

– Kanskje på noen måter. Hun løftet ansiktet mot hans, kjente hvordan knærne dirret under henne.

– Svaret er ja. Jeg kom til klarhet med meg selv. Han flyttet hendene slik at de fattet om hodet hennes. Leppene hans kilte mot munnviken, varmen spredte seg fra brystet og ned i magen. Hun våget ikke røre ved ham.

– Jeg ønsker ikke å unnskylde meg, for jeg tror ikke jeg kunne ha taklet dette annerledes, mumlet han, mens han hvilte ansiktet mot siden av halsen hennes. Hun lukket øynene og forsøkte å puste normalt, skammet seg over virkningen han hadde på kroppen hennes. Han fortsatte, med skurrende stemme. – Når kjærlighet ender i smerte og sorg, når du mister det som betyr mer enn alt annet, da tar det sin tid å finne en måte å leve videre på. Det er knapt gått et år, sårene er akkurat begynt å heles. Men jeg er sikker på at hadde jeg ikke truffet deg, ville alt ha vært mye verre. Du har gjort meg godt. Han løftet hodet og trakk seg litt vekk igjen, men slapp henne ikke. – Det var aldri min hensikt å såre deg. Det håper jeg du har forstått.

– Jeg har i alle fall forsøkt å forstå. Men det finnes grenser for meg også. Tålmodigheten er blitt temmelig tynnslitt etter hvert.

– Min også, det kan jeg forsikre deg om. Et skjevt smil jaget alvoret hans vekk og fikk øynene til å glitre. – Du er pokker så vanskelig å motstå, hustru.

Hånden hennes gled opp langs nakken hans, smilet bredte seg langsomt fra øynene til munnen. – Da er det kanskje på tide å gjøre det lettere for deg selv, svarte hun mykt. – Vi har snakket nok nå.

– Det har du rett i. Han lo, øynene danset av morskap. Så mørknet de brått, og han trakk henne mot seg og kysset henne grådig.

Johanna slo armene om halsen hans og klemte seg inntil ham. Hun følte trang til å le høyt, til å rive av seg klærne og danse naken rundt i det iskalde, mørke rommet, hun ønsket å juble, å takke både folk og dyr og Vårherre og hvem det nå var som hadde æren for dette underet, men alt hun klarte var å klamre seg til ham som om hun holdt på å drukne.