Tenk deg tilbake til 1605.  Strasbourg i Tyskland. En kar går ut og henter hjem en gran, tar den med seg inn. Noen år senere skrev han det ned: «Til jul stiller man opp bartrær i hjemmene og henger på dem roser og mangefarget papir, epler, oblater, glittergull, sukker etc.» Det sies at han var den første som tok med seg juletreet til et privat hjem, men det finnes skriftlige bevis for at det fantes juletrær – eller barkvister som ble pyntet  – noen generasjoner tidligere, men da mer i forsamlingslokaler til forskjellige håndverkslaug i sørvest-tyske og sveitsiske byer.

Da protestantene utformet sine juleskikker, overtok de denne tradisjonen, og bruk av juletre ble regnet som en protestantisk skikk helt frem til slutten av 1800-tallet. Juletre-religion, ble protestantismen kalt, og målet til tilhengerne var å få julen inn i de tusen hjem, mens den katolske julefesten ble feiret i kirkene og med dans og opptog i gatene. Protestantene ville også fjerne seg fra feiringen av St. Nikolas (6. desember), da denne helgenen ga gaver til barna, og heller feire Jesus-barnet. Christ-kind, Jesus-barnet, skulle gi gavene. Og folk skulle feire innendørs, i et hjem med tre og pynt. Og masse lys. Og slik spredde juletreskikken seg – først i byene, siden utover landsbygda.

Men dikterne har hjulpet godt til, de også, og skrevet varmt, vakkert og rørende om det grønne glitrende treet. Tenk bare  på H.C Andersens eventyr, «Den lille Pige med Svovelstikkerne», hun som stirret på det vidunderlige juletreet før hun frøs i hjel i den julestille gaten.

I dag har de fleste hjem et pyntet tre hjemme, enten det er «ekte» eller ikke. Gran er fremdeles det mest vanlige treslaget, med furu på en god annenplass!

Og etter at julen er over og trettendedagen nærmer seg, deles vi alle felles skjebne: å få barnålene ut av huset igjen.

God jul!