I spalten Vi elsker kjæledyr presenterer forfatterne og vi i redaksjonen kjæledyrene våre. I dag har turen kommet til forfatteren av Årringer, Yvonne Andersen, som har en nydelig pus ved navn Fabelsvans.
Tekst: Yvonne Andersen
Jeg har alltid vært glad i dyr og hadde eget froskeoppdrett da jeg var seks år. Som toåring likte jeg meg best sammen med de store, stygge kalkunene i kalkungården hjemme på småbruket hvor jeg vokste opp.
Siden har det blitt mange dyr i livet mitt. Hester, hunder, katter, kaniner og maller. Ja, du leste riktig. Jeg er faktisk en ivrig akvarist og er nå mor til seks små babymaller som jeg stuller og steller med hver dag.
Men skal jeg nevne ett dyr som betyr veldig mye, som gir trøst, glede og selskap hver eneste dag og natt, så må det bli katten min, Fabelsvans. Han er en blåtabby Hellig birma som har fått navnet sitt fra min favoritt-barnebok, Der elven gjør en sving, av Thore Hansen. Fabelsvans kommer fra Stockholm og ble med på toget hjem til de store skoger. Han er en særegen katt som oppfører seg mer som en hund. Han følger etter meg hvor jeg går og er som en skygge. Han har fast plass oppå rygglenet på skriverstolen min og er med meg på jobb hver dag. Når jeg går til lunsj, ned til første etasje, følger han etter meg. Etter lunsj følger ham meg opp til skrivehulen igjen. Noen ganger kan han bli ganske lei av at jeg bare sitter der og skriver, vil ha kos og prøver derfor å ta fra meg kulepennen når jeg sitter med skriveblokken og skriver for hånd.
Jeg er et vanedyr og legger meg klokken ni. Det hender at tiden kan dra seg over til halv ti, og da sitter Fabelsvans sur og mutt i trappen og lurer på hvorfor jeg ikke skal gå og legge meg. Han sover på sin faste plass i beinenden. Det gjelder ikke å røre for mye på tærne. Det har hendt at jeg må ligge med tykke raggsokker.
Jeg er en stor katte-elsker og kan ikke leve uten katt i huset. Og jeg har alltid sagt at jeg vil dø sittende i en gyngestol med vårsola varmende i ansiktet og med en katt malende på fanget.
Mjau fra Fabelsvans og Yvonne.
