Jeg begynner Misteltein med en prolog om Mysteriet på Knarrestien. Dette er en sann historie, selv om jeg har skrevet den om litt i min prolog. Jeg er selv vokst opp i Knarrestien 2, og som liten ble jeg kalt «Knarrestiens skrekk» av bestefaren min.
Jeg kom over denne historien igjen da jeg gjorde research til Misteltein. Den ble nedskrevet av tidligere redaktør i lokalavisa Gjengangeren, Rolf Baggethun, i boka ”Det hendte i de dage”. Boka ble utgitt i 1972, og historien er gjengitt i Borreminne, hvor jeg har hentet den fra:
Mysteriet på Knerrestien
Fra våre foreldre og besteforeldre har vi fått høre om de mystiske hullene i bakken på Knerrestien, hullene som kunne graves igjen den ene dagen, for dagen etter å være åpne igjen. Her vokste ikke noe gress, det var noe mystisk forbundet med de tre hullene. Hvordan de oppstod? Her er historien:
Den 30. mai 1846 var to menn fra Våle, en gårdbruker og en skomaker, en tur i Horten. Før de startet på hjemveien om kvelden, tilbragte de en stund hos en av marktenterne på Indre Horten. Der ble det drukket noe, og noe kjøpte de med seg for å ha på hjemturen. Ved ti-tiden om kvelden befant de seg ved husmansplassen Blekket.
De drakk stadig tett av «nisten». Så tok de fatt på Knerrestien, den som går fra Dampejordet rundt Falkenstens-åsen, forbi Nordlibakken og videre til Øvremølla. Folket på Blekket hørte like etter at de var gått, stygge skrik fra veien i retning mot Skavle. Men ettersom de trodde det var fulle folk som var på ferde, undersøkte de ikke saken nærmere, men gikk og la seg. Morgenen etter fant de skomakeren liggende død på stien under Utsikten. Han så ikke pen ut. Obduksjonen viste at han var drept ved kvelning eller strupning ved hjelp av et halsetørkle, og at han hadde mange rifter og sår i ansiktet.
Gårdbrukeren nektet ikke, men påstod at den tragiske tildragelsen hadde skjedd i nødverge. De hadde drukket noe på veien, forklarte han, og så hadde skomakeren overfust ham med skjellsord fordi han hadde latt en annen skomaker få noe arbeide for seg. Skjellsordene ble fulgt opp med slag i ansiktet. Skomakeren var en stor og kraftig kar og fikk den mindre gårdbrukeren under seg, men det endte med at gårdbrukeren ved hjelp av en kjepp trakk det lengste strå.
Saken ble behandlet i underretten, der gårdbrukeren ble frifunnet, og det samme utfallet fikk saken i overretten. Den siste dommen ble stadfestet av Høyesterett i januar 1847. Men det var noe mystisk forbundet med dette skjebnesvangre slagsmålet på Knerrestien, mente folk. Der den døde hadde ligget ble det funnet tre hull, pene og runde, de så ut til å være gjort med en smal, spiss spade. Mellom første og tredje hull er det en avstand som en mannslengde.
Hvem har laget disse hullene? Ingen vet det. Det har vært mange forsøk på å stoppe hullene igjen, men det har ikke lyktes for noen. Er de fylt den ene dagen kan man være sikker på å finne dem åpne igjen neste dag. En mann har fortalt at han gikk fra Øvremølla en dag, på veien bort fylte han hullene, da han kom tilbake en time senere var de åpne igjen. En annen nysgjerrig mann grov vekk jorden omkring og mellom hullene med en spade. Men da han kom neste dag, var alt pent og i orden som før. Selv barnålene, som gjerne dekker en slik skogssti, manglet ikke. Det har også vist seg blått lys over mordstedet, særlig om vinteren, flere skiløpere skal ha sett det …”
Om historien er sann? Tja, en kjentmann jeg har snakket med etter lanseringen av Misteltein, har fortalt meg at hullene ikke alltid er synlige, men at han har funnet dem flere ganger. Da har han lagt igjen gjenstander ved hullene, men når han har kommet tilbake kort tid etter, er de forsvunnet uten et spor …
På hans anvisning, gikk jeg til stedet der hullene skal være. Men samme hvor mye jeg lette, så ville de ikke vise seg for meg. Men kanskje du er mer heldig og ser det blålige lyset fra tre hull her på bildet?
Ps. Stien kalles i dag Knarrestien, og ikke Knerrestien slik det fremgår av artikkelen.
