Jeg er født og oppvokst i Horten, og etter at jeg fikk egne barn har jeg blitt stadig mer opptatt av identitet og tilhørighet. Samtidig gikk det opp for meg at jeg ikke visste så mye om byen min. Da jeg satte meg ned for å lære mer, våknet det et ønske om vise frem byen min og hvordan det var å leve her på det harde, men glade 20-tallet. Og slik ble Misteltein til!

Horten var mye mer spennende og allsidig enn jeg hadde trodd; et samfunn som utviklet seg eksplosivt både på godt og vondt. Takket være marinen, har Horten virkelig vært en mektig by i Norges historie. Men hvordan hadde det seg at denne bortgjemte kroken i Jarlsberg grevskap vokste til og ble en by? Jo, det skyldtes først og fremst en gjenglemt ridepisk.

Historien går slik (fritt etter Borreminne):

Horten var opprinnelig en gård i Borre kommune. I folketellingen for 1801 er det nevnt 11 mennesker på gården. Denne drev både et gjestgiveri og en ferge over til Moss, og det var dette fergeleiet som brakte marinen til Horten.

I 1815 ble det nedsatt en kommisjon, hvis mandat var å finne et passende sted å anlegge ny hovedbase for marinen. Hortensområdet var ikke et alternativ, da kartene viste at det var for grunt i sjøen, men kommisjonens medlemmer (herrene Paaske, Bille, Gedde og Aubert, som alle har fått gater oppkalt etter seg på Apenes), brukte fergeforbindelsen fra Moss til Horten i forbindelse med sine reiser på jakt etter passende sted for hovedbasen. På en av disse reisene, hadde herr Bille glemt igjen ridepisken sin ombord i fergen. Den var verdifull, og han ble derfor igjen på land for å vente på at fergen skulle returnere slik at han kunne få pisken tilbake. I ventetiden kom han på tanken om at indre havn kunne vært det perfekte sted for marinen, og da fiskerne han snakket med på kaia kunne forsikre ham om at det var dypt nok i sjøen utenfor, ble det til at Horten ble innstilt som nytt sted for marinens nye hovedbase.

Ved kongelig resolusjon den 21.11. 1818 ble det besluttet å legge marinebasen på Horten, og det skulle bygges en by innenfor forsvarsvollen. Men grunnforholdene var dårlige og alt ble dyrere enn planlagt, så det gikk tregt med byggingen. Først midt på 1800-tallet stod flertallet av bygg klare, og ved folketellingen i 1865 hadde antall innbyggere på Horten økt fra 11 til 6196.

Men byen på Karljohansvern ble snart for liten, og spredte seg utover innlandet. I 1920 viser folketellingen at det bodde 10388 mennesker i Horten by, og fortsatt var byen i stor vekst. I dag huser Horten by i underkant av 27000 mennesker.

Siden byen hadde fått marinens hovedbase, kom det naturlig nok mange mektige menn/offiserer til byen. Men verftet trengte også mange arbeidere, og det kom arbeidssøkende fra gårdene i indre Vestfold og også langveisfarende. Avstanden mellom de rike offiserene og de fattige arbeiderne var stor, og klasseskillet dypt. Selv om levekårene bedret seg på begynnelsen av 1900-tallet, forble det klasseskille i byen til langt opp i nyere tid. Og slikt gir godt grunnlag for en serieroman …