Mens jeg skrev bok 1 i Misteltein, oppdaget jeg at det hjemmestrikkede sjalet som Selma arvet etter sin mor krevde sin plass i historien.

Det er slitt og velbrukt, mest av alt modent for utskiftning, men for Selma bærer det med seg gode minner og trøst. Med sjalet om skuldrene føler hun seg knyttet til fortiden, til den gang hun levde uten frykt og hun var full av drømmer om en bedre hverdag. Sjalet får henne til å tro på seg selv, og gir håp i en tid hvor kvinner så smått har begynt å få muligheter. Og kanskje kan nettopp sjalet hjelpe Selma å oppnå det hun drømmer om med tiden?

Jeg er også glad i å bruke sjal, og særlig når jeg skriver. Jeg har alltid et sjal hengende over stolen min, og pakker det rundt meg så snart jeg merker antydning til trekk. Mitt sjal har jeg strikket selv, og oppskriften finner du bak i Misteltein bok 1 (du kan bestille den gratis her). Jeg ser for meg at det er et slikt sjal Selma knuger i hendene når hun er urolig, og at det hjelper henne å finne minnene som trøster henne når hun er motløs. Om du er glad i å strikke, så prøv deg på et!  Det veier lite, og holder deg passe varm mens du fordyper deg i en god bok.

Ønsker deg en god og lun lesning!