Man får aldri nok lesestoff i påsken! Derfor har vi gleden av å publisere en liten novelle skrevet av Jane Mysen, forfatteren av Flammedans. Kos deg med den!

KJÆRLIGHETENS LENKER – EN NOVELLE AV JANE MYSEN  

Mari pakker det siste for reisen til landstedet i Gudbrandsdalen. Det er lenge siden de var der sist, og forventningene danser ellevillt i kroppen.

Hun kan høre Oscar i naborommet – han blar i noen papirer. Mari smiler mot vinduet og en skytung himmel. Han sier han reiser for å arbeide, men hun vet bedre.

Vinduet står på gløtt – utenfor kan hun høre regnet plaske mot fortauet – en svak duft fra klatrerosene kommer svevende inn, og hun trekker til seg lukten – lar den nøre opp under lengselen som aldri slukker i henne.

– Er du ferdig, Mari?

Hun farer sammen, presser hendene mot brystet og slipper en lav latter mens rødmen farer opp i kinnene. – Jeg er klar hvert øyeblikk.

Oscar lener seg til den hvitmalte, profilerte dørrammen med et smil som får hjertet til å galoppere, og Mari undrer seg over at han kan ha det samme skøyeraktige glimtet i øynene nå som den gangen han var tyve.

– Er alt bra med deg?

Hun nikker. Kan han ikke se hvordan øynene hennes funkler? Kan han ikke føle hvordan det sitrer i henne? Hvordan ungdommen fremdeles lever?

Mari registrerer som i en døs at han kommer inn på soverommet, at han legger armene om henne og stirrer henne inn i øynene. Han lukter Old Spice, og flanellsskjorten han pleier å ha på seg hver gang de skal reise til fjells, er myk mot fingrene – under er han hard og varm.

Leppene hans er myke og fuktige, tungen krevende, hendene legger seg varsomt om bakhodet hennes, presser henne enda nærmere. Et øyeblikk hengir hun seg til den altoppslukende følelsen av å være elsket.

Brått slipper han henne. – Jeg går nedenunder mens du gjør deg ferdig.

Mari puster anstrengt idet han slipper henne. Hun snur seg for at han ikke skal oppdage hvor skuffet hun er.

– Det blir fint å komme på hytta.

Er ikke stemmen hans litt hes? Puster han ikke like tungt som henne?

– Ja. Det høres ut som om stemmen hennes kommer langt bortefra. Så sender hun ham et raskt smil, før hun fortsetter pakkingen.

Med pulsens hurtige slag i ørene, registrerer hun at han forlater rommet, at det øverste trinnet knirker når han trår på det, forleggeren demper resten av stegene ned til første etasje.

 

Litt senere rygger Oscar bilen ut av garasjen. Mari beundrer hendene hans og det grå håret som krøller seg ungdommelig nakken. Furene i kinnene har blitt dypere det siste året, det samme har rynkene rundt øynene.

Han tar imot koffertene, legger dem i bagasjerommet på den sølvgrå Audien han kjøpte i desember. Oscar tillater ingen å røke i bilen, det lukter nytt skinn.

Mari setter seg med den største selvfølgelighet i baksetet.

I lyden fra vindusviskerne jevne bevegelser, flyter de gjennom Oslos gater. Mari folder hendene i fanget, og legger blikket til hvile på en kvinne med barnevogn og en fargerik paraply som haster over fotgjengerfeltet idet de må stanse for rødt lys.

Hun kjenner det dumpe savnet etter et barn.

– Jeg må kjøre innom Stovnersenteret.

Oscar kikker på henne i sladrespeilet, hun smiler, nikker, føler en sterk trang til å spørre hvorfor, men biter det i seg – hun har ikke noe med det.

De parkerer utenfor senteret. – Jeg kommer snart tilbake. Oscar er ute før hun får blunket. Så løper han med spenstige skritt mot hovedinngangen.

Like etter er han tilbake, og Mari faller litt sammen idet hun oppdager den høye, slanke kvinnen som kommer sammen med ham. Hun har oppsatt hår, og det glimter i gull mellom blonde korketrekkere ved ørene. Gleden hun kjente for litt siden kveles mer og mer ettersom de nærmer seg.

Oscar åpner døren og stikker hodet innenfor. – Kan du hjelpe Lise med bagasjen? Jeg tenkte jeg skulle kjøpe med noen flasker vin.

Mari nikker stivt, det er vanskelig å puste.

Lise virker like usikker som henne når Mari kommer utenfor. – Jeg tok visst litt mye med meg. Hun kikker på den sorte skinnkofferten, munnen hennes formes til et smil Mari ikke greier å gjengjelde, en kvalmende lukt av Madame Noir henger i luften.

– Vi får sikkert plass til den. Mari greier såvidt å løfte kofferten, men får da presset den inn, bryr seg ikke med å være forsiktig. En ripe i en koffert er ikke verre enn sårene Oscar har laget i hjertet hennes.

Det blir en trykkende stemning i bilen mens de venter på at Oscar skal komme tilbake. Det dogger på vinduene, og Mari kjenner plutselig at hun er våt på ryggen etter regnet. Hun grer fingrene gjennom håret mens hun lar selvbebreidelsene rase. Hun burde blitt hjemme – burde skjønt at Oscar ikke ville reise en uke på fjellet sammen med henne, men han gjorde det før, og han kysset henne før de reiste. Med et uhørlig sukk synker hun tilbake mot seteryggen.

Endelig er han der, smilende som alltid – det glimter til i brune, muntre øyne, men denne gangen er det Lise som får oppmerksomheten, det er hun som kjenner sødmen bre seg i kroppen, hun som …

Så starter han bilen mens han snakker lavt med Lise. Mari betrakter kritisk de rene trekkene – den perfekte nesen. Det er typisk, tenker hun – typisk! Så flytter hun blikket mot den sterke nakken hans og svelger nok en gang den nedverdigende følelsen av å ha blitt vraket.

 

De kommer ikke frem før sent på ettermiddagen. Regnet har lagt etter seg en lummer luft, myggsvermene møter dem idet de åpner bildøren.

– Jeg skal følge deg inn. Oscar rekker Lise armen … hun tar den og sender ham et blendende ungt smil.

Mismotet gnager der Mari går etter dem bortover stien til hytten med kofferten. Hun svinger av mot gjestehytten, tenker sårt at det er den hun for det meste har oppholdt seg i de gangene de har vært her.

Knirkingen fra ytterdøren er som en velkomsthilsen – det samme er lukten fra tøyposene med tørkede roseblader hun har tatt med hjemmefra. Hjemmefra …

Hun smaker på ordet. Har hun egentlig noe hjem? Helt siden hun var femten har hun bodd hos Oscar, helt siden hun har femten har hun …

Mari svelger tårene som presser på idet hun tenker på alle gangene hun har tilfredsstilt ham, alle gangene hun har trøstet ham når han har vært deprimert etter et brudd, en skillsmisse.

Hvert plagg hun tar fra kofferten og legger inn i skapet, er et minne fra et eller annet hun har gjort sammen med Oscar – hun stryker over blondeundertøyet han kjøpte til henne fra Frankrike – han likte henne i det.

Hun skyver kofferten under sengen, retter på håret foran det ovale speilet på soverommet før hun skynder seg over til hytten.

 

Lise slår hendene sammen over utsikten og det vakre møblementet i hytten. Mari lytter til samtalene deres med en klump i halsen, tenker på at hun virkelig trodde at det var henne Oscar skulle vie oppmerksomhet denne gangen.

Fraværende deler hun opp grønnsakene, blikket søker ut over fjellheimen – et blått vann blinker langt der nede. Tankene kretser om det som var, om det som er, og plutselig får hun lyst til å gråte.

Matlukten brer seg over furumøbler, kostbare malerier, bestefarsklokken i stuen og den store kisten fra 1827.

Heklegardinene på kjøkkenet blafrer lett når Mari åpner vinduet. Lise og Oscar sitter rett utenfor, Lises latter triller mot henne, får henne til å føle seg grusom som ikke kan føle glede over at Oscar har funnet kjærligheten enda en gang.

Hun fyrer opp i den store peisen som er bygget av stein fra området, tenner kandelaberen på hyllen over og dekker til to på det tunge furubordet hvor en av Oscars sønner risset inn forbokstaven sin med en tollekniv for mange år siden.

Han var gift med Greta den gangen. Greta som ikke kunne fordra at Mari alltid fulgte med på lasset – mørkøyde Greta som gjorde alt hun kunne for å bli kvitt henne.

Mari bøyer seg over benken, skal til å si ifra at maten er ferdig. Da hører hun Lises velklingende stemmer: – Det kan da ikke være nødvendig med en hushjelp, Oscar, og særlig ikke på hytta.

– Mari har alltid vært der, sier han lavt. – Hun hører liksom til.

Mari trekker seg raskt tilbake. Tårene svir bak øynene, hun hører ordene hans igjen og igjen, hun hører liksom til.

Det føles som en evighet før hun føler seg rolig nok til å rope dem inn. Hun rekker å høre at de reiser seg og begynner å gå over terrassegulvet, så forsvinner hun som en skygge mot gjestestuen. Dette er siste gangen, tenker hun og lukker døren stille etter seg.

 

Det er skumring, Mari sitter i en fluktstol, hviler nakne føtter mot rekkverket på den lille terrassen. Fraværende setter hun tennene i et mørkerødt eple, blikket hviler på hovedhytten som virker ekstra stor denne sommernatten.

Det lukter av fuktig lyng og rå jord, langt unna jamrer en rev. Den såre dyrelyden får henne til å grøsse.

Hun kvepper til idet hun oppfatter stemmer. Er det Oscar? Lise? Mari slutter å tygge, holder pusten og stirrer så øynene blir såre i retningen der stemmene kommer fra.

Lysene fra en bil snirkler seg oppover den smale fjellveien – det er lys på taket, en taxi. Hun kan fremdeles høre stemmene.

Med et sukk reiser hun seg og går innenfor. Låsen gir fra seg et knepp idet hun vrir om nøkkelen.

Hun blir liggende og lese, men tankene på Lise og Oscar i nabohytten plager henne så hun ikke greier å konsentrere seg. Oppgitt legger hun fra seg lesestoffet. Det er best å legge seg til å sove. Hun må tidlig opp i morgen for å dekke til frokost i elskovsredet.

En antydning til ro senker seg over henne, og hun lukker øynene, presser vonde bilder av Oscar og den andre kvinnen vekk. Jeg reiser hjem i morgen, tenker hun, livet kan ikke fortsette på denne måten. Som et ludder, fortsetter tankene å spinne. En kvinne som tar til takke med andre kvinners rester.

Da lyder tunge skritt på terrassen, og pusten stanser i henne. Når en nøkkel blir satt i låsen øker hjerteslagene, og når skikkelsen hans viser seg som en skygge i døråpningen bruser blodet i årene.

– Kan jeg komme inn?

Hun nikker selv om hun vet at han ikke kan se henne.

– Lise har reist hjem.

– Så det var derfor drosjen kom?

– Ja, stemmen hans er trist.

– Så hun ville ikke mer? Mari er redd for å spørre.

– Nei. Han lukker døren. Så kommer han mot henne, setter seg på sengekanten.

– Er du lei deg? Mari stryker ham over kinnet.

Han fanger hånden hennes, kysser fingertuppene, det får en svak sitring til å bre seg i kroppen.

Så slipper han henne brått. Reiser seg – ett etter ett faller plaggene på gulvet.

Mari løfter dynen og han legger seg kald inn mot den varme kroppen hennes. Det knirker i sengen, armen hans smyger seg under hodet hennes og trekker henne inntil seg.

– Hva skulle jeg gjort uten deg? hvisker han inn mot håret hennes.

Hun holder om det spente ansiktet og kysser ham lett, glatter ut bekymrede rynker og sier lavt: – Jeg er din, Oscar.

Han forklarer ingenting, det er heller ikke nødvendig, hun forstår mer enn han.

Så møter han munnen hennes med en lidenskap som får henne til å hikste – kroppen blir til en stor, pulserende åre som dirrer mot hans mannlige hardhet. Hun er som en forlist – han er livbøyen hun trenger for å kunne leve.

Litt senere stryker den jevne, tunge pusten hans mot halshuden hennes, og Mari lukker øynene – trekker pusten i et eneste dypt sukk. Det er disse øyeblikkene som får henne til å fortsette som hushjelp. Det er disse stundene som får håpet til å vokse om at han til slutt vil velge henne.