Når vi feirer grunnlovsjubileet i 2014, er det sjelden vi hører om hverdagsmenneskene på Eidsvoll – de som innkvarterte alle eidsvollsmennene og jobbet for Carsten Anker. Det vil Berit Elisabeth Sandviken gjøre noe med i sin nye serie, Ambrosia 1814.

Hverdagsmenneskene på Eidsvoll
– Jeg har alle røttene mine fra eidsvollsbygda, gjennom flere generasjoner. Likevel likte jeg aldri festtalene og skrytet og stasen med bekransninger av statuer. Jeg har savnet å høre om hverdagsmenneskene. Disse som gjorde det mulig for Anker å bli så rik at han kunne huse grunnlovsforsamlinga. Dernest alle som dyrket jordene hans, smeltet jern, kjørte malmlass, fløtet tømmer og saget plank, og ikke minst konene deres. Kvinner i blåtøyskjole og sekkeforkle og lite å fø ungeflokken med, forteller Berit.

– Til tross for at jeg har feiret omtrent 50 nasjonaldager på Verket, har jeg aldri møtt verken hestedrengene som fraktet rikmennene i 1814 eller ungjentene som kokte mat og pusset lampeglass og tømte piss og skitt-potter. Nå er de her, alle disse, som jeg aldri møtte. Det er først og fremst hverdagsmenneskene bakom, som får sin velfortjente plass i Ambrosia 1814.

Svært få kilder fra hverdagen på Eidsvoll
Under grunnlovsforhandlingene blir de 112 utsendingene, samt alle de hadde med seg, innkvartert på gårder rundt i bygda i Eidsvoll.

– Dette medførte både kostnader og utfordringer, etter tre års sult, midt i våronn og førefall. Det finnes imidlertid svært få, både skriftlige og muntlige, kilder angående hverdagssidene av denne historien. Så her plasserer jeg den 17 år gamle kaperdatteren Ambrosia. Midt oppi et flokk av fargerike skjebner og personligheter, sier Berit.

– Ambrosia 1814 er både fantasi og fiksjon, men den er vevd inn i det historiske bakteppet. Jeg likte aldri historiefaget da jeg gikk på folkeskolen, fordi jeg ikke syntes sagnkonger og krigerske vikinger angikk meg i min hverdag. Jeg ønsker at serien skal være en uhøytidelig hverdagshistoriebok. Dette er en folkelivsskildring, med alt det innebærer.

Uår, sult og sykdom
Serien begynner i juni 1813, i en svært dramatisk tid, som vi har hører lite om. Uårene 1811 og 1812 bidro til sult og barkebrød og store utfordringer for folk. Sykdom og død florerer, det mobiliseres til krig og mannfolkene blir utkalt, mens kvinnene strever hjemme, i frykt, og ofte på randen av undergang. Mye av informasjonen fra storpolitikken når den jevne eidsvolling i form av rykter og antakelser, som farger og motiverer handlingene deres.

– Hovedfortellingen i bøkene er Ambrosias eget liv, med forelskelser, intriger, dramatiske hendelser og ufortalte familietragedier fra fortiden. Ambrosia arbeider som tjenestejente på Verket, og vi opplever både stormenn og alt som foregår i herskapshuset gjennom hennes øyne. Mens eidsvollingene sulter, mesker stormennene seg på rødvin og kalvekjøtt. Ambrosia overhører naturligvis mangt fra de mørke tjenertrappene. Særlig storsjarmøren, prins Christian Frederik, og flere andre, er blitt beskrevet som libertinere og svært damekjære, og Ambrosia er både pen og attraktiv. En av prinsens mange, utenomekteskapelige etterkommere finnes på Verket. Alt dette har vært gjemt og glemt i 200 år, og siden ingen vet hva som er sant og hva som er rykter, forteller jeg nå min frie versjon av de dramatiske hendelsene bak fasaden, forteller Berit.