«Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt rige.»
Slik lyder de første ordene av Grunnloven av 17. mai 1814, inspirert av den franske revolusjon og de nyeste, frieste europeiske tanker som strømmet som en frisk vind over landet. Til tross for at nasjonen nærmest var på fallittens rand, glødet begeistringen for fedrelandet og fremtidshåpet som aldri før.
En konkurranse om å lage den beste fedrelandssangen ble utlyst få år etter. 22 bidrag kom inn, og dramatikeren og høyesterettsassessoren Henrik Anker Bjerregaard vant med sin Sønner af Norge. Patriotismen vokste, ble mer abstrakt og romantisk, og man hyllet det enkle og naturlige, som «bondens sved» og «fiskerens flor, samt «de stolte klippeborge», «frihedens tempel i Nordmandens dale» og «Menneske, din sjæl er bjerget».
Man drømte seg tilbake til naturen – og sagatiden. Dette ble det også god underholdningslitteratur av! Mauritz Hansen gjorde stor lykke med sin sentimentale bondefortelling, Luren, om to elskende som må leve i skjul. De har gjemt barnet sitt på en seter, og bytter på å passe på det. De blåser i luren til hverandre, tonene vandrer over dalen med spørsmål og svar: «Hosdan lever Litan?» «Litan lever bra.»
Og det blir selvsagt happy ending. 20 år senere uttalte en kritiker: «Dengang flød taarerne over den, nu krisler det os ved mundvigerne naar vi læser den.»
Læreren Mauritz Hansen kom fra trange kår, men han kunne sannelig mer enn å skrive grammatikkbøker. Han skrev ridderromaner, sagaromantikk, røverromantikk og såkalte nationale fortællinger.
Det ble sagt at «Der mangler intet af hvad der kan skaffes tilveie af romantiske begivenheder og personer. Der er barneforbyttelser og hemmelige ægteskaber, søskende som gjenfinder hverandre; der er børn som troes døde og gjenkjendes af sine forældre mange aar efter. Der er røvere og huler, hvor de gjemmer sine tyvekoster eller de spiller dem pludselig over i uskyldiges hænder, saa der afstedkommes en hel del romantiske intriger. Og til sidst er der spøgelser; undertiden faar de sin naturlige forklaring; men er der ingen saadan, lader forfatteren falde nogle gaadefulde ord om naturens natside.»
Bjerregaard på sin side fikk blod på tann og forsøkte seg med litt dialekt i sitt stykke Sæterpigen, og med Aagots «søde fjeldsang» var seterromantikken skapt:
Sole gaar bak aasene,
skuggjin bli saa langje.
Naatte kjøm snart atteve,
tækje meg ti fangje.
Krytrein uti kvee staar,
eg aat sæterstuli gaar.
