Søndag 15. juni tok Yvonne Andersen, forfatteren av Årringer, leserne med på vandring til Røver-Arons hule ved Stubbetjern. Det ble en minnerik og hyggelig dag med sagnfortelling, quiz, polkagriser og ekte husmannskost: Rabarbrasuppe, nybakt tunnkaku med elgstek, hjemmelaget prim, rabarbrasyltetøy og ost, kaffe og kringle. Stor takk til Yvonne, som med god hjelp av mor og samboer, hadde stelt i stand alt.

I løpet av turen leste også Yvonne sagnet om Arons hule. Røver-Aron i dette sagnet er inspirasjonen bak Aron, skogmannen i Årringer. Du kan lese hele sagnet her:

Sagnet om Arons hule

Det finnes et trolsk tjern langt inne i skogen, som heter Stubbetjern, og som er knyttet til et myteomspunnet sagn. Ved tjernet ligger det en hule. Sagnet, som visstnok skal stamme fra 1694, forteller at det skal ha bodd en farlig røver i denne hulen. Hans navn var Aron. Hulen finnes den dag i dag. Man finner den om man følger stien innover til Stubbekjølen.

Aron flyktet fra Norrland i Sverige til Norge etter at han hadde tatt livet av en bonde. Han rømte over grensen og inn i Hedmark, hvor han bosatte seg i fjellhulen ved Stubbetjern. Det fantes både ulv, bjørn og gaupe i skogene på den tiden. Folk fryktet rovdyrene fordi de forsynte seg av buskapen. Men de fryktet også røveren Aron, som tok seg inn i fjøsene deres og bar med seg sau, geit og oksekalver hjem til hulen sin.

Litt lenger sørpå, ved de to store sjøene Storbørja og Svartbørja, hadde det bosatt seg finner. De trakk gjerne mot de store, fiskerike sjøene i skogområdene i Odal og på Finnskogen. Arons hule lå ikke langt unna, og den farlige røveren ble finnenes verste fiende. Ingen våget å nærme seg hulen. De holdt seg bak lås og slå ved fullmånenetter på vinterstid, da Aron var på røvertokt.

En dag utpå våren gikk en ung jente, Lisbet fra Jaraldstorpet, ut i skogen for å hente ved. Hun gikk med en vedmeis på ryggen, og brått støtte hun på en fremmed på stien. En lurvete og fæl mann, kledd i filler og dyreskinn, som pekte truende på henne med et rustent gevær. Mannen var Røver-Aron, og nå ville han ha seg et kvinnfolk. Lisbet ble livredd da Aron befalte henne å bli med ham.

«Jeg skyter om du ikke lystrer,» skrek han, og hun våget ikke annet enn å adlyde. De kom frem til hulen utpå kvelden, og der stengte han henne inne med en tung steinhelle foran huleåpningen.

Det ble gått manngard etter henne i Jaraldstorpet, men jenta var sporløst forsvunnet. Finnene var svært overtroiske og trodde jenta var blitt tatt av underjordiske, eller av nøkken.

Sommeren gikk og Lisbet levde sammen med Aron. Når han var på jakt, stengte han henne inne i hulen. Hun fikk aldri gå noe sted uten ham. Hun prøvde å rømme flere ganger, men lyktes ikke. Til slutt bestemte hun seg for å bruke kvinnelist. Hun ble mer medgjørlig og gjorde alt han ba om. Etter en tid fikk hun bli med ham på jakt og fiske.

Høsten gikk, og det ble vinter. En dag streifet det fangstmenn i området ved Stubbekjølen. De fikk brått øye på to skikkelser som satt og pilket ved hver sin råk på Stubbetjern. De antok at den ene var den beryktede røveren de hadde hørt om, men hvem var kvinnfolket?

Lisbet fikk først øye på dem, hun sto og stirret taust, men så kastet hun fra seg fiskeredskapen og løp mot land. Da Aron så hva som skjedde, kom han etter henne, fikk tak i håret hennes og rykket henne til seg slik at hun falt bakover. Idet han løftet henne på ryggen, skjøt en av fangstmennene Aron. Han falt fremover, og Lisbet kom seg fri. Nå var hun ikke redd lenger, for hun skjønte at den stygge, onde røveren var død.

Da hørtes et grusomt ul under isen på Stubbetjern, en verre lyd hadde ingen hørt. Fangstmennene senket Aron i tjernet med tunge steiner og fulgte Lisbet hjem til Jaraldstorpet. Her ble det gjensynsglede i familien, men historien om Røver-Aron ender ikke her. For ved sankthanstider neste sommer fødte Lisbet et barn som lignet mer et dyr enn et menneske. Barnet sutret og gråt, som lyden av en fresende katt. Etter to døgn tok Lisbet med seg ungen og strøk til skogs. Hun kom hjem igjen alene. Det sies at ungen ble funnet død i en bergrevne ved et sted kalt Kroksjøberget. Revnen i berget kalles i dag for Bånknatten. Hvis man går forbi, kan man høre det frese, som en katt, fra bergrevnen. Og når isen har lagt seg på Stubbetjern, hører man av og til at det uler stygt under isen.

Hadde du ikke anledning til å bli med denne gangen, blir det en ny vandring til Arons hule 17. august, fra kl 12.00 til ca. 16.30.

Påmelding til Yvonne på e-post eller telefon: yonna@online.no, tlf. 41 74 40 02.